jun 8th

Fart og munn og klovsyke problemer

Dagens etappe var på ca. 90 mil på gode veier gjennom et øde landskap med lite trafikk og mennesker langs veien. Vi så på dette som en ren transportetappe, men som alltid dukker det opp hendelser underveis som gjør dagen spennende og opplevelsesrik. Så også denne dagen

Vi er bekymret for Ole Geir om dagen. Han står tidligere og tidligere opp om morningene. Kl. 05.10 satt Ole Geir nydusjet og klar I bilen for avreise. Mannen forsøkte å vekke oss andre. Ole Petter var det umulig å få liv i. Psykiateren gryntet at han kunne diagnosere Ole Geir senere på dagen og lovte han en times gratis konsultasjon, hvis tiden strakk til. Med uforrettet sak tuslet pasienten inn på lageret og sovnet.

Vi kom oss av gårde kl. 07.00, spiste en rask frokost ved bilen og satte kursen mot Gabarone, hovedstaden i Botswana, 900 km unna dagens utgangspunkt.

Botswana er en Afrikansk suksess historie og er kjent for å være et lyspunkt sammenlignet med nabolandene. Landet ligger sør i Afrika inneklemt mellom Sør-Afrika, Namibia, Zambia og Zimbabwe. Det bor ca. 1.6 millioner mennesker i Botswana på et areal på størrelse med Frankrike.

20% av befolkningen bor i hovedstaden Gabarone, noe som gjør at det er svært folketomt i store deler av landet. Det politiske systemet i Botswana er velfungerende sammenlignet med nabolandene med et demokratisk, ikke diskriminerende flerpartisystem.

Til forskjell fra andre afrikanske land er det  Botswana ytringsfrihet, pressefrihet, og religionsfrihet. Økonomien i Botswana er også stabil og god og så langt vi har sett er korrupsjon lite utbredt.

Den store trusselen i Botswana derimot er AIDS. Botswana har den høyeste HIV raten i verden, og i følge FN er 19% av befolkningen og 36% i aldersgruppen 15-29 år for øyeblikket smittet av HIV.

På slike lange strekninger som dagens etappe, går livet i bilen fort og tiden blir brukt til å lese bøker, orientere oss på kartet, diskutere hvor vi skal overnatte, soving i baksete, spiser litt.

Vi bruker også tid på å sette oss inn i de økonomiske, politiske og sosiale forholdene i de landene og de distriktene vi besøker.  I tillegg rullerer vi sjåfør hver 2. time slik at sjåføren alltid er uthvilt og det blir variasjon for alle i bilen.

Og vi hører på musikk, mye musikk. Sannsynligvis har vi hørt på musikk i over 300 timer så langt på turen, og med dette er vi snart igjennom alle sangene på Ipoden til Ole Petter.

Og slik går livet i bilen fremover, time for time. Men det skjer også alltid noe uforutsett i løpet av dagen, så også i dag.

Vi har de siste 3 ukene kjørt i land som i liten grad har hatt fartsgrenser og hvor speed limit ikke har vært et tema. Dette har vært vår hverdag i så lang tid at vi nesten har blitt fartsblinde. Det skulle straffe seg.

I motsetning til de landene vi har besøkt de siste ukene er Botswana et svært sivilisert land, og etter 3 timer i bilen, med snorrette asfalterte veier uten ”potholes” og endeløse strekninger hvor vi verken så mennesker eller andre biler kjørte vi rett inn i en fartskontroll.

Den første vi har sett siden Egypt. Med en fartsgrense på 120 km/t og en fart på 126 km/t fikk vi 200 Pula i bot, ca 190 norske kroner.
Og for første gang på veldig lenge ble vi møtt av politifolk og et system som for oss virket ryddig, ordentlige og fornuftig, med forklaring, kvittering og en ryddig samtale.

Vi satte oss i bilen igjen og kjørte videre. Ole Geir var relativt kjepphøy i og med at Bjørn nå har fått 2 fartsbøter, Ole Petter en og Ole Geir ingen. Stillingen var altså 2-1-0, og snart var det pay-back time.

Etter en time på veien dukket to sykelister opp foran oss. Vi stoppet og kom i prat med gutta. De kunne fortelle at de hadde startet å sykle fra England i januar og hadde brukt 5 måneder på den samme turen vi hadde tatt, med unntak av at de hadde flydd fra Italia til Egypt. Fantastisk!

De kunne fortelle at de hadde hatt en syklet i gjennomsnitt ca. 10 mil om dagen og at de ville rekke den første kampen til England den 15. juni. Vi var mektig imponert at de hadde kommet så langt uten større problemer.

Etter ytterligere en time i bilen ble vi igjen stoppet. Botswana har en stor kjøttproduksjon og er nøye på at turister ikke tar med seg sykdommer inn i landet. På grensen hadde både bilen og vi måtte trille og gå i vannbad med desinfiseringsmiddel for å redusere risikoen for ta med oss smittsomme sykdommer inn i landet.

Denne kontrollen vi nå ble stoppet i var en sjekk om vi hadde med kjøtt eller melkeprodukter inn i landet. Her ble vi møtt av en fargeklatt av en dame. Hun synes det tydeligvis var utrolig morsomt å treffe 3 karer fra Norge, og det som tilsynelatende var en seriøs kontroll av kjøtt og meieriprodukter ble en utrolig gøyal prat med en svært fargerik og morsom person.

I tillegg lovte Ole Geir henne at hun skulle bli en film stjerne. Hun forstod at Ole Geir tøyset med henne og responderte ved å rise Ole Geir på rompa.

Etter en halvtimes pause med mye latter, kjørte vi videre. Magen trengte påfyll og etter 5 timer på veien var det tid for lunsj. Vi svingte inn på et jorde, og parkerte innunder et tre. Her satt det 5 karer på en stokk og kikket litt skrått på oss når vi parkerte. I en fei hadde vi som vanlig fått kokt vann, funnet fram brød og pålegg og vi var klare for lunsj.

I og med at vi snart er i mål med turen vår og vi hadde mye pålegg og brød til overs, inviterte vi gutta på stokken på lunsj, og i løpet av 5-6 minutter hadde 10-15 flere mennesker dukket opp. Vi serverte lunsj til hele gjengen. Og igjen var det tid for panserprat som vi hadde gjort så mange ganger før.

Raskt samlet mange seg rundt panseret, vi forklarte og fortalte om turen som vi hadde gjort så mange ganger før. En av de som var der spurte pent om hun kunne få lov å sitte på til Francistown, den nest største byen i Botswana, 4 mil unna, hvor hun hadde et ærend. Vi sa ja til dette, og hun hoppet inn i bilen.

Vi synes det er hyggelig å kunne gjøre slike ting, samtidig er det en kjempemulighet for oss til å bli bedre kjent med landet og de mennesker som bor der. Vi hadde en hyggelig prat med jenta, før vi slapp henne av på buss-stasjonen. I løpet av turen skinte det igjennom at hun synes det var stas å sitte på i bilen og vi konkluderte med at hun sannsynligvis ikke hadde noe ærend i byen, men synes det var spennende å være med på tur.

Etter Francistown satte vi kursen mot Gabarone, Ole Geir styrte damen i riktig retning. Smidig beveget hun seg fremover på lange rette strekninger uten folk og dyr, og vips ble det 2-1-1. Ole Geir kjørte rett inn i en ny fartskontroll (noen lærer aldri). Denne gangen 90 km/t i 80-sone.

Bjørn som var inne i avslutningen på boken han hadde jobbet med hele turen tok det hele med stor ro, boten på 300 Pula ble betalt og vi kom oss videre.

Vi passerte 15.000 km hjemmefra litt sør for Franscistown og ankom Cresta Lodgde etter mørkets frembrudd. Fikk spist en god middag og gikk til sengs ved 23.00 tiden.

TAKK

Vi får utrolig mange meldinger hjemmefra om dagen. Vi setter stor pris på dette. Tusen takk til dere alle som gir oss oppmuntrende og støttende meldinger på mail, facebook, sms og kommentarer på bloggen. Det er svært hyggelig for oss å vite at det er mange hjemme som følger med på bloggen vår og oppmuntrer oss underveis. TAKK!

Comments

Leave a Reply