Ole Geir Johansen, Bjørn Ravneberg og Ole Petter Holen realiserte ”guttedrømmen” om å kjøre med egen bil gjennom Afrika til fotball-VM. De forteller om forberedelsene og gjennomføringen av turen.
Vi våknet opp med sus i ørene, slitne, men lykkelige.
Vi forlot Johannesburg ved 12 tiden med Port Elisabeth og The Final Goal i finsiktet.
Johannesburg ligger ca. 105 mil nord for Port Elisabeth. I Port Elisabeth, som er The Final Goal for vår tur, skal vi møte 10 andre venner fra Norge. På grunn av gårsdagens hendelse (les sen kveld) valgte vi å dele denne 105 mil lange distansen i to kjøredager.
Endelig! Etter 7 uker på veien, og The Final Goal i sikte skulle vi endelig få oppleve kick off av fotball VM 2010. Våre Sør Afrikanske venner hadde lagt alle forholdene til rette for at vi skulle fa en fantastisk dag, og hvor alle våre forventninger ble innfridd
Hviledag i Johannesburg dagen før dagen. Gruvebesøk med våre nye venner og intervju med Viasat stod på dagens program
Sør-Afrika har i mange år vært verdens største leverandør av gull og diamanter, og spesielt området i og rundt Johannesburg har vært er stor leverandør, og fremdeles i dag er det full drift i flere av gruver i området.
Som et resultat av gruvedriften har Johannesburg hatt en enorm befolkningsutvikling de siste 100 årene.
Stor dag i dag. Vi skulle over grensen til Sør Afrika, komme oss til Johannesburg og møte vår sponsor ETS Norge. En ganske grei distanse som skulle by på mange overraskelser, og en GPS som ledet oss fullstendig på ville veier.
Dagens etappe var på ca. 90 mil på gode veier gjennom et øde landskap med lite trafikk og mennesker langs veien. Vi så på dette som en ren transportetappe, men som alltid dukker det opp hendelser underveis som gjør dagen spennende og opplevelsesrik. Så også denne dagen
Vi våknet opp med store forventninger til dagen. Victoria Falls var noe vi hadde gledet oss så mye til at vi fullstendig mistet bakkekontakten. Opplevelsen leverte, men vi kom brått ned på jorda igjen før vi satte kursen mot grensen
Vi forlot Chachacha og Lusaka kl. 08.00 og satte kursen sørover mot Livingstone. Foran oss hadde vi 47 mil transportetappe til Victoria Falls.
Vi begynner å få en form for rutine på dagene våre. En typisk dag er omtrent som følger:
Etter ca. 13.000 km og 5 uker på veien gjennom 12 land hvor vi har passert flere millioner dyr, mennesker, syklister og biler som har gått langs veien, krysset veien og skjenet ut i veien, skjønte vi brått hvor heldige vi har vært som ikke har vært ute for en ulykke på denne lange ferden
Vi hadde tilbrakt 12 dager i Tanzania og dagens etappe var på 60 mil på til dels dårlige veier som endte opp med fullstendig kaos på grensen til Zambia.
Vi stod som vanlig tidlig opp, spiste frokost og planla dagens etappe.
Etter dagene på Zanzibar var det deilig å sette seg i bilen igjen. Vi stampet oss gjennom Dar og satte kursen sørover.
Vi forlot Hilton Hotell på morningen, tok oss inn til Stone Town, tilbrakte et par timer der og satte oss på båten som skulle bringe oss fra Zanzibar og til Dar es-Saleem.
Selv om vi hadde hatt fantastiske dager på Zanzibar var gleden stor over å se kjerra igjen. Ren, vakker og klar for flere mil stod den og ventet på oss.
I og med at dagen snart var over var dagens mål å komme oss ut av Dar. Vi hadde fått anbefalt en camping av Humphrey, ca 10 mil unna Dar. Vi satte frøkna i gir, hun murret litt og satte kursen sørover.
Vi ankom Zanzibar på kvelden den 31. mai og hadde to hele fantastiske dager med 100% avslapping og ladning av batteriene. Dette trengte vi.
Vi sov til en forandring så lenge vi ville og våknet opp 1. juni til bølgeskvulp og deilig fønvind. I og med at det var lavsesong hadde vi fått et supertilbud fra Hilton som vi takket ja til. Hotellet hadde åpnet for bare 3 måneder siden. I april, mai og 1. halvdel av juni er det lavsesong på Zanzibar og da mener vi virkelig lavsesong.
Etter 5 uker kontinuerlig på reise var tiden moden for en oppladning av batteriene. Valget falt på Zanzibar, hvor bare navnet kan få en nordmann til å drømme seg fullstendig bort.
Dagen idag ble brukt til å forflytte oss fra Ngorogoro til Arusha. Der tok vi igjen inn på The Outpost Lodge hvor vi skulle være i to dager før vi reiste til Zanzibar.
Vi stod som vanlig opp tidlig, da vi måtte være ute av parken før kl. 10.00, og vi hadde 2 timer å kjøre før vi var ute av parken.
Vi startet tidlig på turen fra Serengeti til Ngorogoro krater, en biltur på ca. 3 timer. Lite ante vi at vi på dette strekket nesten skulle bli løvemat. 
Dette var vår siste dag i Serengeti. En dag preget av kamp med Tse Tse fluer, vakre dyr og overnatting alene midt i nasjonalparken med ville dyr på alle kanter.
Etter en superdeilig kveld og natt på en av de 8 lodgene som befinner seg i parken var vi igjen klare for nye opplevelser. Rett før soloppgang satt vi på nytt som tente lys klare i bilen med store forventninger til dagen.
Dag 2. Etter en god natt i bilen våknet vi uthvilte og klar for nye opplevelser og eventyr i Serengeti nasjonalpark elegant styrt av Humphrey, vår guide.
Rovdyrene er mest aktive etter at det blir mørkt, og morgentimene var preget av rovdyrenes jakt med brøl og krattige lyder. Det var viktig at vi kom oss av gårde så tidlig som mulig og kl. 06.00 satt vi som tente lys i bilen, klare for vår jakt på resultater og opplevelser av dyrenes jakt i løpet av natten.
Humphrey møtte oss på hotellet kl. 09.00. Derfra startet vi ferden mot Nasjonalparkene Ngorogoro og Serengeti. Dagens mål var en offentlig camping midt inne i Serengeti Nasjonalpark, 335 km og ca. 5 timers biltur fra startpunktet.
Etter nesten 4 uker på veien var tiden moden for å ta en pust i bakken med vedlikehold av bil og planlegging av ferden videre.
The Outpost Lodge som vi ble anbefalt av Beate viste seg å være et deilig sted. Her var det store rom, deilige sittegrupper, rene dasser og rask internett-tilgang.
Kvelden kommer tidlig, morningene kommer enda tidligere. Vi har gått fra B til A mennesker, og var oppe kl. 07.00. Ekvator, Tanzania og Arusha står på dagens program
Kl. 07.00 var alle mann i arbeid. Etter gårsdagens kjøretur var bilen rød innvendig av alt støvet. Her var det bare å finne frem feiekost, bøtte og klut og sette i gang.
Hun kom duvende mot meg en varm sommerdag langt inne i Omo dalen i Sør Etiopia. Solen stod lavt på himmelen og jeg så henne i silutt på lang avstand, høy, slank og vakker.
Hun beveget seg sakte mot meg, fast og bestemt i bevegelsen, uten noen form for nøling. Jeg studerte henne der hun kom glidende mot meg, og tenkte at jeg var utrolig heldig som hadde blitt kjent med henne og fått lov til å tilbringe så mye tid sammen med henne disse deilige sommerdagene i mai og juni. Jeg opplevde at jeg kjente henne og hun kjente meg, og vi var som ett.