Ole Geir Johansen, Bjørn Ravneberg og Ole Petter Holen realiserte ”guttedrømmen” om å kjøre med egen bil gjennom Afrika til fotball-VM. De forteller om forberedelsene og gjennomføringen av turen.

Turen startet i Oslo og gikk gjennom hele Afrika, bl.a. land som er i nyhetsbildet daglig: Tunis, Libya og Egypt. De mange spennende og morsomme opplevelsene ble festet til film som vises på biblioteket. En av deltagerne, Ole Geir Johansen, er født og oppvokst i Larvik.

Billett kr. 50,-

Billett kan kjøpes på forhånd på Larvik bibliotek. Avlagte billetter må hentes senest dagen før arrangementet.

Dagens mål var Port Elisabeth, The Final Goal for turen. Her skulle vi møte Ole som hadde invitert 10 venner fra Norge. Port Elisabeth var også stedet vi skulle se 3 kamper før vi satte kursen hjemover til Norge….. med fly!

Etter 46 dager på veien, gjennom 15 land og en distanse på 17.000 km, kom vi endelig til Port Elisabeth. Vi hadde valgt Nelson Mandela Bay stadion som det endelige målet for turen. Dette er fotballstadioen hvor kampene går i Port Elisabeth.

På vei inn til Port Elisabeth opplevde vi alle tre at tiden var moden for en oppsummering av turen. Konklusjonen på vår prat var at turen har levert mer enn forventet. Den har vært mer fargerik og innholdsrik en vi hadde håpet på.

Turen har vært mindre komplisert enn vi trodde i forkant, vi har ikke hatt noen form for ulykke med bilen eller blitt ranet. Turen har gitt oss opplevelser vi ikke hadde forventet å få.

Vi tre som har reist sammen i 7 uker har blitt bedre venner enn vi var i forkant, riktignok har vi hatt diskusjoner og uenigheter men i ettertid ser vi at dette har vært løst på en veldig god måte. Vi mener også at vi har hatt en god posjon flaks, og til tider har vi ment at lykken har vært bedre enn forstanden.

Vi har lært av de mennesker vi har truffet på vår vei, vi har tatt innover oss deres måte å se utfordringer på og kan i noen tilfeller har blitt farget av begrepene som Insha’Allah og Hakuna Matata.

Vi er positivt overrasket over vennligheten til de mennesker vi har møtt på vår vei, vi hørte i forkant og underveis mange historier om utrivelige møter med mennesker i de ulike landene vi skulle igjennom, og at ikke alt går like greit, men vår erfaring er udelt positiv.

Men, nå er det slik at dette er våre erfaringer, erfaringer som ikke kan generaliseres på noen måte. Vi mener selv at vi har vært heldige og tror at vår fotballprofil og mission har bidratt til at reisen vår gjennom Afrika har blitt så positiv som den har blitt.

Men glemt er ikke tse tse fluene, nesten løvemat, ekstrem varme med 45 varmegrader i bilen, livsfarlig trafikk, millioner av fotgjengere og dyr langs veien, lange kjørestrekk, tørke, sand og støv overalt, krevende grenseoverganger, kalde dusjer, grisete toaletter, dårlig mat med mageproblemer, frykten for bilproblemer……! Men uansett

Hakuna Matata

Vi kom oss inn til Port Elisabeth og møtte de andre gutta. Byen stod på hodet med spillere og supportere over alt i hele byen. Foran hotellet der det portugiske laget bodde stod det folk på gaten så og så 24 timer i døgnet i håp om å få et glimt av sine helter.

Vi fikk et superhyggelig med Carlos som også var det. Han kunne fortelle om ran i Sudan og mye mer trøbbel underveis enn det vi opplevde. Så lykken kan ha vært bedre enn forstanden til The Final Goal

TAKK FOR OSS

Fakta om turen
I løpet av våre 7 uker med bil fra Oslo -Norge til Port Elisabeth-Sør Afrika har vi:

Kjørt 17.130 kilometer på 46 dager
Kjørt i gjennomsnitt 37 mil hver dag
Brukt ca 3000 liter diesel
Passert 15 land og 30 grenseoverganger
Passert mellom 200 og 300 kontrollposter i 15 land
Konsumert ca 1000 liter med væske inkludert 80 liter eventyrvann
Tilbrakt ca. 3 døgn på båt
Tilbrakt totalt ca 8 døgn med rulle tid i bilen
Tilbrakt totalt ca 20 døgn i bilen inkludert overnatting
Overnattet ca. 20 døgn i bilen
Fått 4 fartsbøter i 3 ulike land

Hørt på musikk sammenhengende i ca 10 døgn.
Hatt service inkludert oljeskift en gang
Slitt ut 4 dekk
Konsumert 100 pakker med turmat. 30 bokser med tunfisk og makrell i tomat.
Tatt over 30 timer med film og ca. 2000 bilder
Skrevet over 100 tettskrevne A4 sider med reiseskildringer som er lagt ut på bloggen
Passert sannsynligvis flere millioner av dyr, mennesker og biler langs veien.
Ikke hatt en eneste ulykke
Brukt ca. 12.000 kroner på visa, grenseoverganger, carnet og lokale forsikringer
Brukt ca. 9.000 på bilen, herav 8.000 for fire nye dekk
Brukt ca. 12.000 kroner på diesel

Vi våknet opp med sus i ørene, slitne, men lykkelige.

Vi forlot Johannesburg ved 12 tiden med Port Elisabeth og The Final Goal i finsiktet.

Johannesburg ligger ca. 105 mil nord for Port Elisabeth. I Port Elisabeth, som er The Final Goal for vår tur, skal vi møte 10 andre venner fra Norge. På grunn av gårsdagens hendelse (les sen kveld) valgte vi å dele denne 105 mil lange distansen i to kjøredager.

Det var en mutt gjeng som satte seg inn i bilen, og kjøredagen ble preget av kamp om baksete for soving, mye veske tilførsel og herlig mimring fra gårsdagen.

Vi passerte 16.000 km hjemmefra midtveis mellom Johannesburg og Colesberg og ankom Colesberg (ca. 60 mil fra Johannesburg) og stupte tidlig i seng.

Thanks to our friends at ETS who invited us, arranged everything, accompanied and took care of us for three whole days! Without their help, we would never have come to Joburg!

You guys are fantastic!  We are so happy for having had an ETS tracking device in our car all the way from Larvik to Johannesburg. It made us feel save and confident.

Endelig! Etter 7 uker på veien, og The Final Goal i sikte skulle vi endelig få oppleve kick off av fotball VM 2010. Våre Sør Afrikanske venner hadde lagt alle forholdene til rette for at vi skulle fa en fantastisk dag, og hvor alle våre forventninger ble innfridd

For en gang skyld hadde vi en rolig morgen. Vi rakk en tur innom et lokalt kjøpesenter for å kjøpe present til vårt fantastiske vertskap, før vi stilte klare og fulle av forventninger til kick-off kl. 13.00. Åpningsseremonien startet kl. 14.00 og kampen kl. 16.00.

Vi var superklare for dagen. ETS hadde valgt sitt favorittsted som arena for dagens event. I og med at kriminaliteten er superhøy var det viktig å være et sted hvor sannsynligheten for å bli ranet var liten. Vi kom til restauranten Rapsody kl. 13.00, plantet det norske flagget på bordet og fikk raskt servert lunsj. Etter hvert begynte lokalet å fylles opp og kl. 14.00 under åpningsseremonien var det stinn brakke.

I løpet av 2 timer økte stemningen og trykket betraktelig, det var folk ute, inne, i gatene, overalt. Stemningen var høy, nasjonalsangen ble spilt, våre venner felte noen tårer og med et brak var kampen i gang.

Stemningen var elektrisk, flere hundre par øyne stirret besatt på Tv-skjermene og fulgte hver minste bevegelse til Bafana Bafana, og når Sør-Afrika scoret etter 57 minutter stod hele restauranten, Johannesburg og Sør-Afrika på hodet. Det var ikke vanskelig å bli revet med, vi heiet på Bafana Bafana like mye som vi hadde heiet på alle fotballkamper til sammen i The Final Goal sine totale 147 år.

Pausen kom, gaven vi hadde kjøpt i løpet av dagen ble overrakt våre venner til stor applaus, og pausen gikk.
Litt over midtveis i annen omgang kom kald-dusjen. Mexico scoret og det ble bom stille i restauranten, men med godt hjulpet av 15 servitører som løp som stikkballer økte stemningen betraktelig utover omgangen. Og spesielt når Bafana Bafana hadde et stangskudd i det 89 minutt var desibelnivået like høyt som på en rocke-konsert.

Kampen sluttet 1-1. Våre venner var fornøyd med resultatet, og laget sitt. Klokken var 18.00, og festen fortsatte. Vi ble på restauranten utover kvelden. Stedet var proppfullt av Sør Afrikanere, Australiere, Portugisere, Tyskere og andre nasjonaliteter som sammen feiret denne fantastiske kvelden. Både 1-1 resultatet, men også åpningen av VM. Et VM vi også skulle få være en del av i dagene fremover.
Etter 11 timer på restauranten tok vi oss hjem med hodet fult av inntrykk, øresus, og en kveld vi vil huske for evig tid.

Hviledag i Johannesburg dagen før dagen. Gruvebesøk med våre nye venner og intervju med Viasat stod på dagens program

Sør-Afrika har i mange år vært verdens største leverandør av gull og diamanter, og spesielt området i og rundt Johannesburg har vært er stor leverandør, og fremdeles i dag er det full drift i flere av gruver i området.
Som et resultat av gruvedriften har Johannesburg hatt en enorm befolkningsutvikling de siste 100 årene.

På slutten av 1800 tallet levde det ca. 2500 personer i og rundt Johannesburg. Så ble det oppdaget gull på tre ulike steder hvor det ble startet gruvedrift. Og fra det tidspunktet økte befolkningen i byen dramatisk.

Dagens utflukt var til var til den første gruven hvor det ble gjort funn. Gruven vi besøkte ligger rett utenfor Johannesburg. På toppen av gruven er det nå bygget en fornøyelsespark som har stort besøk hvert år, og som i dag var preget av Bafana Bafana og oppladningen til VM med masse folk i VM stemning overalt.

Gruvedrift i Crown Mines ble startet i 1887 og ble stoppet i 1977, det vil si 90 år med aktiv drift.

I 1926 fikk gruven elektrisitet og noe som gjorde det mulig med mer effektiv drift. Gruven er over 3200 meter dyp og like i nærheten av denne gruven ligger en gruve som er hele 5000 meter dyp. Det vil over dobbelt så dyp som høyden av Galdhøpiggen.

Men gruvedriften har ikke vært uten risiko. I løpet av disse 90 årene med drift ble det registrert over 80.000 dødsfall og over 1 million alvorlige skader på de som jobbet der.

Vi tilbrakte 4 timer i gruven og fornøyelsesparken. Først gikk turen 520 meter ned i gruven til level 1, hvor vi fikk en omvisning av en guide. Han kunne blant annet fortelle at i snitt var det behov for 1 tonn med stein for å få 4 gram gull. Det vil si 250 tonn med stein for å fremstille ett kg rent gull.

Uvirkelig å tenke seg hvilket slit dette må ha vært, først å sprenge ut steinen, frakte den til overflaten og deretter knuse steinen til pulver for siden ved en kjemisk prosess med bruk av kvikksølv og zink skille ut gullet. Alt dette og i de første årene uten elektrisitet og kun ved hjelp av håndkraft.

På vei tilbake til hotellet så vi også enorme grushauger, stein som var hentet ut av gruvene og knust. Disse 100 år gamle grushaugene går man igjennom i dag, da moderne teknologi har gjort det mulig å skille ut en høyere prosent med gull ut av grusen, så nå er det en ny gjennomgang av det hele.

Etter en rundtur i fornøyelsesparken med blant annet verdens 4. værste rollercoaster bar det tilbake til kontoret til ETS hvor vi hadde en avtale med Daniel fra P4/Viasat for intervju om reisen og våre opplevelser de siste ukene. Intervjuene kombinert med video tatt underveis på turen vil bli vist på Viasat i forbindelse med VM sendingene de kommende uker. Vi gleder oss!

Kvelden tilbrakte vi sammen med folka fra ETS. Igjen en superhyggelig kveld med mye latter og gøy!

Stor dag i dag. Vi skulle over grensen til Sør Afrika, komme oss til Johannesburg og møte vår sponsor ETS Norge. En ganske grei distanse som skulle by på mange overraskelser, og en GPS som ledet oss fullstendig på ville veier.

Vi kom oss av gårde ved 9 tiden, og skulle i løpet av dagen kjøre 40 mil og krysse grensen til Sør Afrika. Vi hadde fått vite at veiene var superbra, og vi ville bruke 4,5 timer på turen. Vi hadde en avtale med ETS, vår sponsor om å møte de på dere kontor kl. 15.00 for en enkel velkomstseremoni.

Vi kom oss ut av Gabarone, som ligger rett ved grensen til Sør Afrika. Vi hadde snakket med mange som mente dette ville være den enkleste og raskeste grensen for oss å passere. Det skulle vise seg å være feil.

Vi ankom grensen rundt 09.30 og regnet med en effektiv prosess. Alt gikk greit på Botswansk side, og også på Sør-Afrikansk side, helt til vi kom frem til siste sjekkpunkt. Der møtte vi en politimann som overraskende ønsket å se carnet for vårt videokamera og PC.

Denne gangen nyttet det verken med panserprat eller at vi forklarte han at vi hadde kjørt 16.000 km gjennom 15 land og dette var første gang vi ble spurt om noe slikt. Politimannen stod på sitt og henviste oss tilbake til Botswana for å fylle ut dokument DC65.

Vi forstod at her var det ingen vits i å diskutere mer og gikk over grensen.  Der ble vi møtt av en hyggelig kar som sa: For at jeg skal kunne sjekke videokamera og PC ut av landet må jeg ha et skriv som forteller at det er sjekket inn i landet. Dette hadde jo ikke vi, og så for oss 150 mil tilbake til grensen mellom Zambia og Botswana.

Vi må ha sett rimelig fortvilet ut der vi stod, for en kar med skilt på brystet tilbød seg å hjelpe oss, og tok oss tilbake til Sør-Afrikansk side. Der snakket han med en kvinnelig toller som ble med oss tilbake til stedet politimannen hadde stoppet oss.

Vi kom frem, damen sa en setning som vi ikke forstod, sannsynligvis på Afrikans (Engelsk og Afrikans er likestilt i Sør Afrika) og kom tilbake og sa at alt var en missforståelse og at vi fikk kjøre videre uten carnet på video og PC.

Å komme til Sør Afrika var en spesiell opplevelse. Umiddelbart over grensen begynte det å tute i lange blåsehorn, med en lyd vi skulle bli veldig godt kjent med i løpet av de kommende dagene. Veiene var preget av masse mennesker i fargerike kostymer, langs veiene hang det Sør-Afrikanske flagg, det var musikk overalt, bilene tutet i ett kjør og overalt så vi glade og spente mennesker som smilte og hilste oss velkommen.

Vi var kommet til vertsnasjonen for VM i fotball 2010. Vi kjente at endelig etter en lang ferd var vi i ferd med å få oppleve det vi hadde snakket og gledet oss til i så mange uker. Stemningen og opplevelsen av ett fotball VM.

Vi fikk også tidlig innrykk av at sikkerheten var på topp. Masse politi overalt, helikoptre, armerte biler, og vi ble stoppet flere ganger i politikontroller for sjekk av førerkort og en kort prat om hva vi skulle gjøre i Sør-Afrika.

I og med at vi skulle møte vår sponsor i Johannesburg ønsket vi at damen skulle fremstå i all sin prakt så vakker som overhodet mulig. Vi svingte innen et lokalt bilvaskeri. Siden tiden var i ferd med å løpe fra oss, og det var flere biler foran oss, tok vi ansvaret selv for damen og vasket henne etter all kunstens regler.

Planen var å ankomme ETS ved 14.00 tiden, men etter problemer på grensen, flere politikontroller og en GPS som ledet oss fullstendig på ville veier ankom vi Johannesburg og Bedfordswiev ca. kl. 16.30.

Vi knotet utrolig mye for å finne frem til riktig adresse, da Johannesburg er en enorm by med 25 millioner innbyggere og et sinnrikt veisystem. Løsningen var å ta telefonen til hjelp hvor vi ble geleidet frem til kontoret til ETS.

ETS Sør Afrika er et søsterselskap av ETS Norge, hvor vi har fått installert gjenfinningssystem vi har hatt i bilen på hele vår reise. Vi hadde tenkt at dette var et relativt lite kontor med 2-4 ansatte som ville ha en kort prat med oss. Her tok vi så feil som vi noensinne har gjort tidligere på turen.

Vi svingte inn på parkeringsplassen til kontoret 1,5 time forsinket og ble møtt av ca. 30 personer fra ETS Sør Afrika. I tillegg var det journalister både fra Johannesburg største avis The Star som har et opplag på ca. 5 millioner, samt en lokalavis fra området kontoret er lokalisert. i Selv om de hadde ventet på oss i 1,5 time var det norske flagg, sirener, høye drinker og stor jubel når vi ankom kontoret.

Vi ble møtt av sjefen for selskapet, Deon Bayly. Vi møtte Samantha, Ann, Leon og mange andre fra kontoret, utrolig generøse, sympatiske og artige mennesker vi skulle ha det fantastisk hyggelig sammen med de neste 3 dagene vi skulle være i Johannesburg.

Intervjuet med The Star og den lokale avisen ble unnagjort i en fei. Og festen begynte. Vi fikk servert tradisjonell Sør-Afrikansk mat laget av de ansatte på ETS. Grillen var varm, og det ble servert hjemmelaget pølse som Deon hadde laget av selvskutt vilt.

Flere av de ansatte hadde vært på besøk hos ETS Norge tidligere. Der hadde de fått servert Akvevitt. Som takk for sist fikk vi servert lokalt brennevin som selv Sør Afrikanerne har problemer med å drikke. Vi retter en stor takk til Petter i ETS Norge.

Det ble en sen natt for The Final Goal. Etter en lang og super hyggelig kveld med de ansatte i ETS fant vi veien tilbake til hotellet og senga hvor vi etter dagens fantastiske fest sovnet slitne, men lykkelige og tilfreds med et stort smil om munnen.

Dagens etappe var på ca. 90 mil på gode veier gjennom et øde landskap med lite trafikk og mennesker langs veien. Vi så på dette som en ren transportetappe, men som alltid dukker det opp hendelser underveis som gjør dagen spennende og opplevelsesrik. Så også denne dagen

Vi er bekymret for Ole Geir om dagen. Han står tidligere og tidligere opp om morningene. Kl. 05.10 satt Ole Geir nydusjet og klar I bilen for avreise. Mannen forsøkte å vekke oss andre. Ole Petter var det umulig å få liv i. Psykiateren gryntet at han kunne diagnosere Ole Geir senere på dagen og lovte han en times gratis konsultasjon, hvis tiden strakk til. Med uforrettet sak tuslet pasienten inn på lageret og sovnet.

Vi kom oss av gårde kl. 07.00, spiste en rask frokost ved bilen og satte kursen mot Gabarone, hovedstaden i Botswana, 900 km unna dagens utgangspunkt.

Botswana er en Afrikansk suksess historie og er kjent for å være et lyspunkt sammenlignet med nabolandene. Landet ligger sør i Afrika inneklemt mellom Sør-Afrika, Namibia, Zambia og Zimbabwe. Det bor ca. 1.6 millioner mennesker i Botswana på et areal på størrelse med Frankrike.

20% av befolkningen bor i hovedstaden Gabarone, noe som gjør at det er svært folketomt i store deler av landet. Det politiske systemet i Botswana er velfungerende sammenlignet med nabolandene med et demokratisk, ikke diskriminerende flerpartisystem.

Til forskjell fra andre afrikanske land er det  Botswana ytringsfrihet, pressefrihet, og religionsfrihet. Økonomien i Botswana er også stabil og god og så langt vi har sett er korrupsjon lite utbredt.

Den store trusselen i Botswana derimot er AIDS. Botswana har den høyeste HIV raten i verden, og i følge FN er 19% av befolkningen og 36% i aldersgruppen 15-29 år for øyeblikket smittet av HIV.

På slike lange strekninger som dagens etappe, går livet i bilen fort og tiden blir brukt til å lese bøker, orientere oss på kartet, diskutere hvor vi skal overnatte, soving i baksete, spiser litt.

Vi bruker også tid på å sette oss inn i de økonomiske, politiske og sosiale forholdene i de landene og de distriktene vi besøker.  I tillegg rullerer vi sjåfør hver 2. time slik at sjåføren alltid er uthvilt og det blir variasjon for alle i bilen.

Og vi hører på musikk, mye musikk. Sannsynligvis har vi hørt på musikk i over 300 timer så langt på turen, og med dette er vi snart igjennom alle sangene på Ipoden til Ole Petter.

Og slik går livet i bilen fremover, time for time. Men det skjer også alltid noe uforutsett i løpet av dagen, så også i dag.

Vi har de siste 3 ukene kjørt i land som i liten grad har hatt fartsgrenser og hvor speed limit ikke har vært et tema. Dette har vært vår hverdag i så lang tid at vi nesten har blitt fartsblinde. Det skulle straffe seg.

I motsetning til de landene vi har besøkt de siste ukene er Botswana et svært sivilisert land, og etter 3 timer i bilen, med snorrette asfalterte veier uten ”potholes” og endeløse strekninger hvor vi verken så mennesker eller andre biler kjørte vi rett inn i en fartskontroll.

Den første vi har sett siden Egypt. Med en fartsgrense på 120 km/t og en fart på 126 km/t fikk vi 200 Pula i bot, ca 190 norske kroner.
Og for første gang på veldig lenge ble vi møtt av politifolk og et system som for oss virket ryddig, ordentlige og fornuftig, med forklaring, kvittering og en ryddig samtale.

Vi satte oss i bilen igjen og kjørte videre. Ole Geir var relativt kjepphøy i og med at Bjørn nå har fått 2 fartsbøter, Ole Petter en og Ole Geir ingen. Stillingen var altså 2-1-0, og snart var det pay-back time.

Etter en time på veien dukket to sykelister opp foran oss. Vi stoppet og kom i prat med gutta. De kunne fortelle at de hadde startet å sykle fra England i januar og hadde brukt 5 måneder på den samme turen vi hadde tatt, med unntak av at de hadde flydd fra Italia til Egypt. Fantastisk!

De kunne fortelle at de hadde hatt en syklet i gjennomsnitt ca. 10 mil om dagen og at de ville rekke den første kampen til England den 15. juni. Vi var mektig imponert at de hadde kommet så langt uten større problemer.

Etter ytterligere en time i bilen ble vi igjen stoppet. Botswana har en stor kjøttproduksjon og er nøye på at turister ikke tar med seg sykdommer inn i landet. På grensen hadde både bilen og vi måtte trille og gå i vannbad med desinfiseringsmiddel for å redusere risikoen for ta med oss smittsomme sykdommer inn i landet.

Denne kontrollen vi nå ble stoppet i var en sjekk om vi hadde med kjøtt eller melkeprodukter inn i landet. Her ble vi møtt av en fargeklatt av en dame. Hun synes det tydeligvis var utrolig morsomt å treffe 3 karer fra Norge, og det som tilsynelatende var en seriøs kontroll av kjøtt og meieriprodukter ble en utrolig gøyal prat med en svært fargerik og morsom person.

I tillegg lovte Ole Geir henne at hun skulle bli en film stjerne. Hun forstod at Ole Geir tøyset med henne og responderte ved å rise Ole Geir på rompa.

Etter en halvtimes pause med mye latter, kjørte vi videre. Magen trengte påfyll og etter 5 timer på veien var det tid for lunsj. Vi svingte inn på et jorde, og parkerte innunder et tre. Her satt det 5 karer på en stokk og kikket litt skrått på oss når vi parkerte. I en fei hadde vi som vanlig fått kokt vann, funnet fram brød og pålegg og vi var klare for lunsj.

I og med at vi snart er i mål med turen vår og vi hadde mye pålegg og brød til overs, inviterte vi gutta på stokken på lunsj, og i løpet av 5-6 minutter hadde 10-15 flere mennesker dukket opp. Vi serverte lunsj til hele gjengen. Og igjen var det tid for panserprat som vi hadde gjort så mange ganger før.

Raskt samlet mange seg rundt panseret, vi forklarte og fortalte om turen som vi hadde gjort så mange ganger før. En av de som var der spurte pent om hun kunne få lov å sitte på til Francistown, den nest største byen i Botswana, 4 mil unna, hvor hun hadde et ærend. Vi sa ja til dette, og hun hoppet inn i bilen.

Vi synes det er hyggelig å kunne gjøre slike ting, samtidig er det en kjempemulighet for oss til å bli bedre kjent med landet og de mennesker som bor der. Vi hadde en hyggelig prat med jenta, før vi slapp henne av på buss-stasjonen. I løpet av turen skinte det igjennom at hun synes det var stas å sitte på i bilen og vi konkluderte med at hun sannsynligvis ikke hadde noe ærend i byen, men synes det var spennende å være med på tur.

Etter Francistown satte vi kursen mot Gabarone, Ole Geir styrte damen i riktig retning. Smidig beveget hun seg fremover på lange rette strekninger uten folk og dyr, og vips ble det 2-1-1. Ole Geir kjørte rett inn i en ny fartskontroll (noen lærer aldri). Denne gangen 90 km/t i 80-sone.

Bjørn som var inne i avslutningen på boken han hadde jobbet med hele turen tok det hele med stor ro, boten på 300 Pula ble betalt og vi kom oss videre.

Vi passerte 15.000 km hjemmefra litt sør for Franscistown og ankom Cresta Lodgde etter mørkets frembrudd. Fikk spist en god middag og gikk til sengs ved 23.00 tiden.

TAKK

Vi får utrolig mange meldinger hjemmefra om dagen. Vi setter stor pris på dette. Tusen takk til dere alle som gir oss oppmuntrende og støttende meldinger på mail, facebook, sms og kommentarer på bloggen. Det er svært hyggelig for oss å vite at det er mange hjemme som følger med på bloggen vår og oppmuntrer oss underveis. TAKK!

Vi våknet opp med store forventninger til dagen. Victoria Falls var noe vi hadde gledet oss så mye til at vi fullstendig mistet bakkekontakten. Opplevelsen leverte, men vi kom brått ned på jorda igjen før vi satte kursen mot grensen

Etter 15.000 km i bil var vi klare for et annet transportmiddel. Vi hadde dagen før diskutert muligheten for å se Victoria Falls fra luften og kl. 08.30 var vi hos helikopterselskapet United Air Charter for å høre hvilke muligheter som fantes og hva dette kostet.

United Air Charter ligger sentralt plassert i Livingstone, og The final goal var skjønt enig at det er helt i gruppas ånd å se Victoria Falls og omgivelsene på 25 minutter…. Fra luften.

Kontoret til dette selskapet ligger strategisk plassert i terrenget med en fantastisk utsikt mot fallene. Her møtte vi en superhyggelig bookingansvarlig og etter noen telefoner frem og tilbake til sjefen fikk vi turen for 250 dollar pr person, noe si slo til på.

Etter en kort orientering av området vi skulle fly over, samt en kort sikkerhets briefing var vi klare for turen. Det var en gruppe foran oss som skulle på tur, og vi fulgte helikoptere bort til fallene hvor det stupte ned i juvet for siden å dukke opp igjen et helt annet sted.

Etter 25 minutter kom helekoptere tilbake, landet og 3 minutter senere satt vi som tente lys klare til take-off. Her møtte vi piloten, en uflidd Donald Sutherland look a like type, med en total ro. Vi følte oss umiddelbart trygg på vår pilot.

Deretter fulgte en kort instruksjon av ”Donald” og med øreklokker på var vi med ett i luften. Etter noen minutter var vi borte ved juvet og plutselig revnet hele landskapet foran oss.

Fallene var en ting men de enorme vannmengdene hadde på nedsiden av fallene i løpet av tusenvis av år gravd ut en 150 meter dyp slangeformet revne fra fallene og utover i landskapet.

Vi stupte ned i denne revnen med snuta rett ned mot de buldrende vannmassene. Det var som å kjøre berg og dalbane og suget i magen økte i det piloten flatet ut 4-5 meter over vannmassene som frådet nedover. I full fart fulgte vi fossen som slanget seg nedover, før piloten satte snuten rett oppover og vi føk til værs.

Deretter gikk turen videre fra større høyde. Vi kom nærmere og nærmere fallene fra oversiden, og ble helt betatt av dette spektakulære synet som møtte oss. For en fantastisk utsikt. Vannet frådet, vannspruten stod høyt til værs og elven buldret hastig nedover. Utrolig!

Det var helt i slutten av regntiden noe som gjorde at fallene var mer voldsomme en ellers i året. Dette gjorde at turen vår ble helt spesiell og vi følte at vi var med på noe unikt.

Piloten svingte et par ganger over fallene slik at vi alle tre fikk et godt utsyn. Kameraet gikk varmt og filmrullene rullet fortere en noen gang før. Dette måtte vi jo forevige på film.

Vi sirklet over fallene tre ganger, og fikk også sett godt på brua rett nedfor fossen som er grenseovergangen mellom Zambia og Zimbabwe. Denne brua er 143 meter over de voldsomme vannmassene som kommer fra fossen, og på den brua var det strikkhopping, altså 143 meter med hue først rett mot vannmassene.

Vi så på hverandre der vi satt i helikoptere og følte en umiddelbar trang til å gjennomføre dette også i løpet av dagen. Dette var en mulighet som ikke kommer tilbake tenkte vi og fantaserte om trippel bundi jump fra brua.

Piloten satte kurs mot oversiden av fallene, og styrte skuta oppover elevleie.

Her ligger det mange små øyer og vi fikk se et utrolig dyreliv på disse øyene, blant annet flodhester, elefanter og Zebra.

Vi fløy også over øya der Dr. Livingstone ble funnet i 1888 og de berømte ordene. ”Dr. Livingstone I presume” ble uttalt.

Etter 25 begivenhetsrike minutter i lufta gikk ferden tilbake til basen, hvor vi landet 30 minutter etter avreise. Vi takket ”Donald” for en fantastisk tur og kom oss ut av helikoptre, lykkelige, oppildet og øre i hodet.

Vi kom oss i bilen og 30 minutter etter at vi hadde landet, stod vi på strikkhoppebrua vi hadde sett fra lufta. Vi gikk utover på brua, det var som å stå en dusj, med de voldsomme fallene rett bak oss. Vi kom nærmere bua der hoppingen foregikk og plutselig så vi en kar som ligger vannrett i lufta før kroppen gjør en liten knekk og går loddrett nedover med hodet først. Vi kaster hodet over rekkverket og laaangt der nede ser vi en kar som først går ned for deretter å komme oppover i nesten like stor fart. Wow!

Vi tok oss umiddelbart til lommene, for å finne ut hvor mye cash vi hadde på oss. Resultatet var en mynt fra Tanzania, to brukne fyrstikker og en knapp. Ikke mye å fare med for tre karer som ville hoppe stikk. Vi forsøkte oss med visa kort, kontant svar, Cash only.

Vi spurte når vi kunne få det til, han svarte om 3 timer. Vi så på klokka, og skjønte alle tre at dette var et umulig prosjekt. Uten cash og en grenseovergang som ventet på oss måtte vi dessverre takke høflig nei og ta med oss minnene om andres stikkhopp med tilbake i bilen. I ettertid har dette vært diskutert mye. Om det var pengene, nervene, tiden eller strikken som ikke strakk kan diskuteres om skal stå ubesvart.

Klokken var halv ett og vi var klare for å kjøre til grenseovergangen mellom Zambia og Botswana 8 mil unna Livingstone og Victoria Falls. Vi svingte innom campingen vi hadde overnattet på for en siste sjekk av mail, for deretter å finne bensinlokk til bilen som vi hadde mistet tidligere i uken.

Mens Bjørn var på tur i byen for å se etter lokket støtet Ole Petter og Ole Geir igjen på gruppen med Hollendere som vi hadde hørt så mye om og som vi traff i Serengeti. De kunne fortelle at hele gruppen på 44 personer og 22 kjøretøyer var samlet i Livingstone og skulle noen dager senere ta samme veien som oss.

Vi satte oss inn i bilen for å kjøre etter Bjørn, Ole fomler etter sekken som alltid ligger bak førersete, fomler igjen, går ut av bilen, trekker setet frem…….. Sekken er ikke der den pleier å være. Full gjennomgang av hele bilen, sekken er fremdeles borte.

Tilbake til campingen, der er heller ikke sekken. Den er og blir borte, og det mest underlige av alt, Ole Petter har ingen ide om når, hvor eller hvordan den ble borte. Fortvilet spør Ole Petter om de andre har sett sekken, noe de ikke har.

Ei heller får Ole Petter noe særlig støtte fra de andre gutta. Etter mobil episoden i Etiopia og en litt for kjepphøy Ole Petter har Ole Geir og Bjørn gått og siklet på dette øyeblikket. Ole Geir avslo dette umiddelbart som en forsikringssak, og den ellers så snakkesalige Bjørn mente at dette ikke var noe å snakke mer om.

Uansett sekken er forsvunnet. I første omgang krise, da både ekstra briller, mobil lader, kamera lader, lader og batteri til videokamera, Ipod og Iphone lader, hodelykt og ikke minst strømkabel til PC med mer var borte. Men etter en gjennomgang av resterende utstyr og kreativ bruk av dette var det kun strømkabel til PC som måtte handles inn. Til den nette sum av NOK 700 for en brukt PC kabel.

Ole Petter forsøkte å prutte på prisen, men etter å ha vært i 9 ulike foretninger og en ekspeditør som sa om 3 dager får vi inn ubrukte, du kan få kjøpt en da, klasket Ole 700 kroner på disken, tok strømkabelen og gikk.

Med to timers ufrivillig opphold i Livingstone og en grense som stengte kl. 16, 18 og 22 avhengig av hvem man spurte, styrte vi kjerra vestover mot grensen til Botswana.

Vi nådde grensen ca. kl. 16.00. også her ble vi møtt av en haug med hjelpere som kunne løse alle våre problemer og utfordringer, alt fra penger til guiding i grenseovergang kaoset, til vask av bilen.

Vi ble hengende på en kar som tok oss med på den vanglige runden, customs, police, immigration, emmigration. I customs måtte vi betale en CO2 avgift på 50 dollar til den Zambiske staten. I tillegg kostet fergen over Zambesi-elven 25 dollar.

Vi kjørte bilen om bord på lekteren og i løpet av 10 minutter og en spennende og fantastisk overfart stod både vi og bilen på Botswanisk grunn.

Mørket kommer plutselig i Afrika. Det er som å skru av en bryter. 17.50 er det knall-lyst. 18.00 er det bekmørkt.  Klokken var 17.00 og vi trengte et sted å bo. Vi hadde fått anbefalt en camping 10 mil fra grensen med navn Touch of Afrika Safari Lodge.

Vi ankom lodgen etter mørkets frembrudd. Her traff vi et hyggelig vertskap som kunne fortelle oss at her var det ville dyr på alle kanter og til stadighet tuslet det løver, elefanter og andre dyr rundt lodgen. Vi takket høffelig nei til et rom og sov i bilen på parkeringsplassen for n-te gang den siste uken.

I og med at dette var midt ute i ødemarka, var de ikke tilkoblet strømnettet men hadde eget agregat som ble skrudd av kl. 22.00. 21.55 lå det The Final Goal i soveposen.

Continue reading…

Vi forlot Chachacha og Lusaka kl. 08.00 og satte kursen sørover mot Livingstone. Foran oss hadde vi 47 mil transportetappe til Victoria Falls.

Vi begynner å få en form for rutine på dagene våre. En typisk dag er omtrent som følger:

Vi står opp ca. kl. 06.30. Ole Geir er som regel først ute av bilen, da han sover som regel på lageret i første etasje, og må ut før vi andre deiser ned fra Penthousen. I tillegg går Ole Geir under tilnavnet Mr. A, da han blir mer og mer a-mennesket og pisker oss andre for å komme tidlig av gårde om morningene.

Vi spiser litt, lager oss kaffe på primusen, dusj og personlig hygiene, en runde med bilen og sjekker at alt er som det skal. Som regel er vi på veien ca. 07.30. Rullerer hver annen time, sover litt i baksete etter korte netter, skriver om dagen, diskuterer om planer videre, ser på kart, hører på musikk, stopper og tar bilder, filmer litt, og vips er det lunch ved 13-14 tiden.

Dette tar som regel 10-15 minutter. Ut av bilen, knekkebrød, tunfisk, makrell i tomat, syltetøy, kaffe, te, litt frukt og plutselig er vi ferdige og på plass i bilen igjen, og utenom noen nødvendige turer i bushen er neste stopp dagens mål. Men som regel hender det alltid noe mellom morning og kveld, kontrollposter, kjappe stopper, ferger, grenseoverganger, luncher alltid med en rar historie som fanger oppmerksomheten vår og som det er verdt å skrive om på bloggen.

Vi prøver å ankomme dagens bestemmelsessted før det blir mørkt, men lykkes ikke alltid med det da mørket kommer tidligere og tidligere. I Kenya og Tanzania kom mørket ved 19.00 tiden, nå kommer det ved 18.00 tiden.

Derfor er det viktigere å komme tidlig av gårde om morningen for å kunne kjøre mest mulig i dagslys. Det er også relativt slitsomt å kjøre, både på grunn av hull i veien, men også fordi det er venstrekjøring (sør for Kenya) noe som gjør at bilen beveger seg fremover med så å si to sjåfører da det er så mye å følge med på.

Spesielt vrient for sjåfør er det med forbikjøring da det er helt umulig å se om det kommer møtende trafikk da rattet er på feil side, og med hundrevis av trailere (de har bare lov å kjøre på dagtid) som snegler seg av gårde i 30-40 km/t er det godt å ha en co-pilot på høyresiden som ser om det er mulig å kjøre forbi.

Vi ankommer dagens mål som regel mellom 17 og 20. Sjekker inn, får opp teltet og klargjør bilen for overnatting. Spiser som regel en real middag, hvis kvaliteten er OK, blogger litt hvis internett-tilgang. Snakker med folk som vi møter, henter inn informasjon om stedet og morgendagens etappe, og stuper i seng ved 22-23 tiden som regel totalt utmattet og sovner som en stein.

Dagens etappe var relativt kort. Med ca. 50 mil kunne vi ta det litt roligere, og begynte å nærme oss Livingstone ved 16.00 tiden. På veien så vi også denne dagen mange ulykker, spesielt en buss som hadde velvet i en sving og som vi ankom rett etter at det hadde skjedd.

Ingen alvorlig skadde, både sjåføren og passasjerene var preget av situasjonen, men ikke mer en at de stod og ventet på en kraftig bil som kunne dra bussen på hjulene igjen slik at de kunne kjøre videre, uten frontrute og sideruter som var knust og sikkert et totalt kaos inne i bussen.

Vi kom inn mot Livingstone nordfra og kommenterte at det så ut som det brant sør for Livingstone, da det var en enorm ”røyksky” som steg opp mot himmelen. Når vi kom nærmere skjønte vi at det var vannspruten fra Victoria Falls som ble kastet flere hundre meter opp i været. Vi gledet oss som unger til å se nærmere på dette berømte fossefallet dagen etter.

Etter besøk på to campinger, ett som var stengt på grunn av lavsesong og en camping hvor vi møtte er erketypisk sør-afrikaner et stykke inne i bushen, valgte vi The Fawlty Towers, som så ut som et ryddig sted med internett tilgang, og 10-20 gjester.

I og med at det er lavsesong er det ikke så mye folk på stedene vi har besøkt så langt, men vi nærmer oss Sør-Afrika og det blir mer og mer sivilisert for hver dag som går, og vi stadig flere og flere mennesker, enten som er på rundreise, på vei til sør-afrika eller bistandsarbeidere.

Vi parkerte bilen i bakgården med 3 meter høye murer med glasskår på toppen og egen vakt som sover ved siden av bilen. Vakten skulle vi bli bedre kjent med i løpet av kvelden, da vi skulle legge oss i stupmørket ved 23.00 tiden. Et par av oss skulle gjøre nødvendig ærend før kvelden og satte kursen mot en av de 3-meters høye murene, med buksesmekken på vid gap og full trykk i blære og registrerer en bevegelse i mørket bare cm fra oss. Det viser seg av vakten sitter og sover på en stol en halvmeter fra oss og vi er i ferd med rett og slett å levere på karen.

Brydd snur vi oss vekk, leverer et annet sted, sjeleglad for at vi ikke gjorde jobben hans enda mer utrivelig. Sov godt!

Etter ca. 13.000 km og 5 uker på veien gjennom 12 land hvor vi har passert flere millioner dyr, mennesker, syklister og biler som har gått langs veien, krysset veien og skjenet ut i veien, skjønte vi brått hvor heldige vi har vært som ikke har vært ute for en ulykke på denne lange ferden

Vi ble dratt ut av penthousen av Ole Geir kl. 05.45. Mannen hadde savnet bilen så mye etter dagene på Zanzibar at han kunne ikke komme tidlig nok i bilen og ut på veien. Målet var Lusaka 100 mil foran oss. Lite skulle vi vite at vi ankom Lusaka 13 timer senere skjelven inn til beinet og 40 dollar fattigere.

Vi kom oss av gårde ca. kl. 0700 og satte kursen sørover. Vi hadde hørt at på det første strekket var det god asfaltert vei, men det var humper i veien. Vel tenkte vi, er det noe vi kan noe om så er det humper i veien. Raskt forstod vi at dette var store bunnløse kratere, noe vi hadde vært ute for tidligere.

Det som var spesielt nå, var at veien var god og inviterte til hastighet, og treff i et av disse hundretalls hullene i høy fart ville knekt forstillingen vår fullstendig, med de konsekvensene det måtte medføre.  I tillegg var de vanskelige å oppdage og dukket plutselig opp i veibanen.

Dette gjorde at vi måtte sette ned tempoet, selv om veien på avstand så forlatende bra ut. Nå skjønner vi hvorfor folk mente det var helt uforsvarlig å kjøre på dette strekket etter mørkets frembrudd.
Langs veien så vi også flere ulykker som gjorde at vi sakket ned farten

Etter ca. 50 mil hadde vi en rask stopp i Mphila med vannforsyning og mat, kjørte videre og etter et par minutter dukket det opp en kontrollpost. Vi har passert flere hundre slike kontrollposter på vår reise og så langt har vi aldri hatt noe problem. Men slik gikk det ikke denne gangen. Vi har blitt ganske godt trent på slike overganger.

Vi setter alle opp et kjempesmil, hilser på engelsk, lokalt språk, og slenger gjerne på noen norske gloser, håndhilser gjennom bilvinduet og forteller at vi har kjørt fra Norge og er på vei til fotball VM i Sør-Afrika, og hver gang har det vært smil, latter og en rask vinking videre, men ikke i Zambia. Vi gjennomførte vårt obligatoriske program, noe som ikke bet på denne politikaren.

Han skulte på Ole Petter og Bjørn som satt foran og påpekte at vi ikke hadde belte på oss. Vi svarte at vi alltid kjører med belte, men ikke hadde rukket å ta det på oss, da vi akkurat hadde stoppet for å handle. Videre gikk han rundt bilen og påpekte at vi ikke hadde klistret på noen gule og røde reflekslapper foran og bak.

I tillegg spurte han om vi hadde varsel trekant og en rekke andre spørsmål vi aldri hadde fått spørsmål om tidligere. Av en eller annen grunn virket han som en uvanelig politimann som så etter ting han kunne gi oss bot for.

Bilen vår ser jo ut som et juletre med fire lykter foran og godt lys bak. Vi forsøkte å forklare karen at vi hadde kjørt 13.000 km gjennom 12 land og aldri hørt om disse manglene.

I tillegg forsøkte vi å forklare at vi ikke hadde blitt informert om dette på grensen verken av politi, customs eller imigration. Vi forstod at vi hadde kjørt uten sikkerhetsbelte og aksepterte boten for dette umiddelbart, men mente det ville urimelig at vi skulle få en bot for ikke å ha på disse klistrelappene.

Vi forstod heller ikke logikken med disse reflekslappene. Om dagen reflekterer de ikke og i mørket kjører vi jo med lys og da synes ikke disse lappene. Gradvis forstod vi at dette kanskje var grunnen til at så mange av Zambiere kjørte uten lys på natten.. Videre kjører vi på veier uten noen form for belysning. Det går folk langs veien overalt også etter mørkets frembrudd, og de glir i ett med mørket og er helt umulig å oppdage.

Etter en kort diskusjon i bilen konkluderte vi med at det ville være bedre at Zambiere fikk bot for ikke å kjøre med lys og at alle reflekslappene kunne deles ut til forgjengere slik at de er mulig å oppdage i mørket.

Vi fulgte med politimannen bort til kontoret hans, en liten bambushytte. Der skrev han på et skjema at vi skulle betale ca. 60 dollar for at Ole Petter og Bjørn ikke hadde hatt sikkerhetsbelte på seg og 20 dollar for ikke å ha kjørt med gule og røde lapper.

Situasjonen begynte å tilspisse seg, både Bjørn og Ole Petter var på krigsstien og spurte først om vi kunne få se regelverket for gule lapper og sikkerhetsbelter. Det gikk greit, men vi stod fremdeles på dette med de gule lappene. Ole Geir derimot dro frem alt han hadde lært om psykiatrien av Bjørn på turen og manet til ro, da hodekokingen til Ole Petter og Bjørn kunne føre oss inn i større problemer.

Etter en heftig diskusjon ble vi enige om å betalt sikkerhetsbelte boten på 60 dollar. Vi la pengene på bordet og spurte om kvittering. Da begynte han å rote med at stemplet var tørt og blyanten ikke virket og en haug med andre ting. Vår tålmodighet var slutt, vi forstod at dette handlet om korrupsjon. Ole Petter klasket 40 dollar på bordet og sa uten kvittering er dette det du får, hvorpå mannen sa ja og vi gikk.

Vi kom oss i bilen, politimannen prøvde å hjelpe oss med å sette på lappene på bilen, vi avfeide dette, Ole Petter var i ikke i det gode lune og fikk liret av seg. ”What happend in there is not good for you or your country. Shame on you”, og et par norske gloser som ikke egner seg på trykk.  Etter en halvtime med politimannen startet vi opp kjerra og kjørte av sted røde i toppen.

I bilen forstod vi raskt at vi var alt for trege med å skjønne at karen egentlig ikke var ute etter å gi oss bot, men penger for å ikke gjøre det. Skikkelig urutt, men vi har hatt lite erfaringer med bestikkelser. Det nærmeste vi har opplevd bestikkelser er to ganger tidligere hvor vi gitt noen ekstra dollar til personer som har bistått oss for å komme kjapt gjennom tollen (Egypt og Zambia)

Men slagplanen er lagt for evt. neste gang vi kommer i samme situasjon. Da skal vi dra frem kamera, være bryske, forlange kvittering og juge så det renner av oss om at vi er filmteam fra den norske regjeringen på jakt etter korrupsjon i afrikanske land. Om vi er like tøffe i trynet når alt kommer til alt, gjenstår å se.

Heldigvis hadde vi tatt hele denne seansen lydmessig opp på kameraet vårt, et morsomt minne fra møte med korrupt politimann i Zambia.
Vi fortsatte ferden mot Lusaka. Langs veien er det flere ulykker, humpene er store og vi tar det med ro. Vi hadde kjørt over 13500 km hjemmefra uten uhell av noe slag, ikke hadde vi hatt alvorlige uhell med bilen, ikke hadde vi blitt ranet, ikke hadde vi blitt utsatt for alvorlig tjuveri, ikke hadde vi blitt alvorlige syke og ikke hadde vi hatt trafikkulykker av noe slag.

Så etter 13700 km på veien skjedde det. Vi var i ferd med å passere en kar som syklet langs veien, noe vi hadde gjort tusenvis av ganger tidligere.

Til forskjell fra andre passeringer skjente plutselig, uten forvarsel sykelisten rett ut veien 30 meter foran bilen. Ole Petter som kjørte må tydeligvis ha merket noe unormalt da han tuter rett før mannen sykler midt ut i veien, noe som sannsynligvis redder både han og oss. Ole Petter forsøkte ikke en gang å bremse men formelig kaster bilen over i den andre filen, vi ser hvitøye på mannen, skrekkslagen. Alt går i sakte film.

Sykkelmannen greier å svinge sykkelen rett mot oss og ikke videre ut i midten av veien, samtidig som vi passerer han med få cm klaring. Men vi er i ferd med å kjøre rett i grøfta på motsatt side av kjøreretningen. Igjen kaster Ole Petter bilen tilbake, inn på kjøreretningen, bilen vingler litt frem og tilbake før den endelig stabiliserer seg igjen.

Det er helt stille i bilen. Alle tenker sitt, og vi kjører videre noen hundre meter før vi triller sakte inn i en lomme. Kommer oss ut av bilen, lettere sjokkskadet alle sammen og puster ut. Vi forstår at vi og sykelisten har hatt utrolig flaks. Hadde vi kommet ett sekund tidligere hadde vi truffet han rett på, hadde ikke Ole Petter fått et forvarsle og tutet, slik at sykelisten hadde reagert kjapt ville vi truffet han rett på, hadde det kommet trafikk i mot hadde vi hatt en alvorlig krasj, hadde vi truffet en av de hundrevis av bunnløse hullene i veien når bilen ble kastet over i motsatt fil, ville vi mistet kontroll på bilen og kjørt av veien, hadde Ole Petter bremset og ikke brukt alle krefter på å svinge unna, ville vi truffet han rett på.

Vi stod der skjelvene i veikanten, pustet med magen, og takk alt av høyere makter, flaks, skjebne og alt annet vi kom på i farten.

De resterende 30 milene til Lusaka gikk i et betydelig saktere tempo enn før nesten ulykken. Vi passerte 14.000 km hjemmefra i det vi ankom Lusaka sent på ettermiddagen, tok inn på Chachacha backpacers, slitne, skjelvne men lykkelige over at vi hadde ankommet Lusaka 100 mil fra dagens utgangspunkt i live og uten en alvorlig ulykke som ville vært katastrofal for både sykelisten og oss.

Vi hadde tilbrakt 12 dager i Tanzania og dagens etappe var på 60 mil på til dels dårlige veier som endte opp med fullstendig kaos på grensen til Zambia.

Vi stod som vanlig tidlig opp, spiste frokost og planla dagens etappe.

Etter vår daglige sjekk av bilen oppdaget Ole Geir at det ble helt bøtter med mat opp i en dam. Vi gikk nærmere for å sjekke hva det var og det viste seg at vi hadde campet som nærmeste nabo til en krokodille- og slange farm.

Etter utallige rare opplevelser de siste ukene observerte vi dette med stoisk ro, tok noen bilder, og satte oss i bilen

Dagen var en ren transport-etappe gjennom det sørlige Tanzania. Igjen et nydelig slettelandskap med høye fjell på alle kanter. På grunn av lange dagsetappe, krevende kjøring og få pauser har vi etablert en effektiv kjøreform hvor vi rullerer sjøfør og co-pilot hver annen time. Med god plass i baksete gjør det at vi også kan sove på skift slik at sjåføren hele tiden er uthvilt.

På veien til grensen registrerte vi flere tilfeller av ulykker. Noen mindre alvorlige, og andre som så mer dramatiske ut. Med disse erfaringen i bakhodet bestemte vi oss for å kjøre forsiktig da det virket på oss som om trafikken var tøffere enn lengre nord i Tanzania.

I utgangspunktet var planen å campe rett før grensen, men vi endrer planer hele tiden også denne gangen. Fra tidligere hadde vi erfart at grensene hadde høyst ulike åpningstider. Klokken tikket mot 18.00 og vi var noen mil fra grensen. Her ble beslutningen tatt, igjen tok vi grensepasseringen som en utfordring.

Vi passerte 13.000 km hjemmefra ved Mbeye og ankom grensen til Tanzania kl. 18.30. Det pussige ved det hele var at grensen til Tanzania var døgnåpent mens grensen til Zambia stengte kl. 19.00. Vi skjønte snart hvorfor den Zambiske grensen stengte ved mørkets frembrudd. Situasjonen så ganske håpløst ut, da vi aldri tidligere har sjekket ut av et land og inn i et annet i løpet av 30 minutter.

Vi hadde hørt om andre som hadde fått problemer her og tilbrakt en natt i ingenmannsland. Vi ønsket ikke denne løsningen og var fast bestemt på å komme oss over til Zambia i løpet av kvelden.
Nå er det slik at utlendinger blir alltid lagt merke til på grensene. Utlendinger betyr bistand til hjelp og bistand betyr penger. Så blant ca. 200 biler, og trailere ble bilen vår umiddelbart lagt merke til når vi kom til grensen. Skulle nesten tro at vår ankomst var annonsert i forkant.

Før vi hadde parkert hadde vi 6-7 karer rundt bilen som ønsket å hjelpe oss med emmigration, veksling av penger, customs, immigration, toll….. hele rubbet for å komme ut av Tanzania og inn i Zambia. Biler, trailer og mennesker ble skubbet bort, for å gjøre plass til bilen vår.

Ole Petter kjørte mens Bjørn og Ole Geir ble hengende på en kart med kort rundt halsen og skjorte, som så ganske troverdig ut. I løpet av turen har jeg aldri sett Ravneberg løpe så fort og mye som jeg så den nærmeste timen. Kl. 18.50 var vi sjekket ut av Tanzania, og moroa begynte.

Med carnet i hånda, passet i den ene lomma og dollar i den andre hastet Bjørn og til dels vi andre fra kontor til kontor. Visum, forsikring, carnet, toll, imigration, politi. Alt gikk i en forrykende fart fra kontor til kontor uten strøm (derfor stengte grensen kl. 19.00) med Zambiske tjenestemenn med lommelykter i hånda. Kl. 19.30 etter 20 US dollar som vi antok var bestikkelser, 150 US dollar til visa, 40 US dollar til forsikring og ytterligere 20 US dollar til noe Bjørn ikke hadde peiling på hva var, stod vi endelig på Zambisk side.

Vi tok inn på en camping rett over grensen. Spiste kylling og ris for n-te gang, en middag Ole Geir for øvrig slet med i løpet av natten. Krøp til sengs ved 22.00 tiden og sovnet straks. Neste dag hadde vi en laang kjøretur foran oss. Målet var Lusaka ca. 100 mil fra campingen.

Etter dagene på Zanzibar var det deilig å sette seg i bilen igjen. Vi stampet oss gjennom Dar og satte kursen sørover.

Vi forlot Hilton Hotell på morningen, tok oss inn til Stone Town, tilbrakte et par timer der og satte oss på båten som skulle bringe oss fra Zanzibar og til Dar es-Saleem.
Selv om vi hadde hatt fantastiske dager på Zanzibar var gleden stor over å se kjerra igjen. Ren, vakker og klar for flere mil stod den og ventet på oss.
I og med at dagen snart var over var dagens mål å komme oss ut av Dar. Vi hadde fått anbefalt en camping av Humphrey, ca 10 mil unna Dar. Vi satte frøkna i gir, hun murret litt og satte kursen sørover.

Vi passerte 12.000 km hjemmefra rett utenfor Dar, og ankom Genesis Camping etter mørkets frembrudd. Etter nok en kylling med ris stupte to av oss i ”penthousen” og Bjørn strakk seg ut horisontalt nede på lageret. Dagen etter skulle vi opp tidlig. Vi skulle kjøre 60 mil og passere grensen over til Zambia.

Vi ankom Zanzibar på kvelden den 31. mai og hadde to hele fantastiske dager med 100% avslapping og ladning av batteriene. Dette trengte vi.

Vi sov til en forandring så lenge vi ville og våknet opp 1. juni til bølgeskvulp og deilig fønvind. I og med at det var lavsesong hadde vi fått et supertilbud fra Hilton som vi takket ja til. Hotellet hadde åpnet for bare 3 måneder siden. I april, mai og 1. halvdel av juni er det lavsesong på Zanzibar og da mener vi virkelig lavsesong.

Hotellet hadde rom for ca. 200 gjester. I tillegg til oss var det 11 andre gjester. I og med at hotellet var nyåpnet med et personell som ønsket og levere, kombinert med svært få mennesker fikk vi oppleve en service vi aldri har sett maken til. Vi ble tatt i mot som konger og de påfølgende dagene var fantastiske.

Vi hadde stranden for oss selv, restauranten, personalet, servitørene, rombetjeningen og ikke minst resepsjonisten Ruth. Ca. 30 personer som gjorde alt for at vårt opphold skulle bli noe vi ikke glemte.

Etter 5 uker på veien, hvor vi 24/7 hadde organisert hver eneste dag i detalj var vi ikke vanskelig å be om å bli tatt vare på av betjeningen på hotellet. Ordet problem fantes ikke deres vokabular, alt kunne løses og ble løst.

Til og med når vi gikk tom for film, hentet Ruth frem sitt personlige videokamera, tok ut filmen og ga de til oss. I løpet av en dag ble vi sikkert spurt 10-15 ganger av personalet om vi hadde det bra. Hotel Hilton kan vi anbefale på det varmeste til de som ønsker en ferie utenom det vanlige.

Dagene duvet av gårde, og ble brukt til latmannsliv på stranden, bading, dykking, snorkling, vasking av tøy, blogging, mailing med familie og venner, trening (5 dager og 12.000 km i bil gir kraftig fysisk forfall), og vanvittig god sjømat. Mens Ole Geir og Bjørn snorklet fikk Ole Petter et dykk ned til 10-15 meter på et av revene ved hotellet. Digg!

I tillegg er omgivelsene fantastiske. Zanzibar og Nungwi der vi bodde er som klippet ut av et postkort Nydelige laguner med hvit sand, klipper, små fiske landsbyer, lune bølger og flotte korallrev.

Vi nøt hvert sekund av dette oppholdet og kjente at kreftene kom tilbake. Vi hadde tross alt fremdeles 7000 km og 14 dager igjen til The Final Goal; Port Elisabeth i Sør Afrika.

Vi gikk flere lange turer langs stranden, og overalt var det folketomt. Mange hoteller var stengt, og mange foretok nødvendig oppussing og tilrettelegging for sesongen som startet rett rundt svingen.

Den tredje dagen på Zanzibar hadde dessverre tiden løpet fra oss, avreisen stod for tur. Vi sa farvel til personalet og spesielt til Ruth. Ruth var front office manager, og den som hadde tatt oss i mot da vi kom og hele tiden sørget for at vi hadde det så bra vi overhode kunne ha det. Alltid blid, imøtekommende, positiv og hjelpsom. Etter vår vurdering en fantastisk person og uten tvil et funn for Hilton.

The Final Goal and our mother at Hilton, Ruth Mambosasa, who made our stay at Hilton a complete Joy. Thanks to Ruth and her magnificent staff.

Etter 5 uker kontinuerlig på reise var tiden moden for en oppladning av batteriene. Valget falt på Zanzibar, hvor bare navnet kan få en nordmann til å drømme seg fullstendig bort.

30. mai ble brukt til full overhaling av bilen. Vi har ca.7000 km igjen til vi kommer til Sør Afrika og dette er siste mulighet for en gjennomgang av bilen. Bilen ble vasket både utvendig og innvendig etter alle kunstens regler før den ble fraktet til verksted for en full sjekk av det mekaniske.

Dagen etter sjekket vi ut av The Outpost Lodge og med Mont Meru, Tanzanias nest høyeste fjell på vår venstre side satte vi kursen ut av byen for å besøke Beate og Frank og deres to barn. På veien plukket vi opp Humphrey. Beate bor sammen med sin familie ca. 20 minutter unna Arusha sentrum. Tidligere var hun lærer på en skole i Arusha, nå er hun turoperatør og fairtrade kaffeprodusent. Beate hadde tidligere hjulpet oss med å legge til rette for turen til Serengeti, nå skulle vi på besøk hos henne for en omvisning i området hun bor i samt få et innblikk i kaffeproduksjonen.

Ryktet om vårt besøk hadde tydeligvis løpt foran oss, da det lokale fotball laget ønsket å treffe oss, og ta bilde av bilen og vi sammen med de. Så når vi kom stilte hele laget og manager opp til fotoseanse.

Vi startet besøket med en tur til Nkoaranga Hospital som er et luthers misjonssykehus som dekker et relativt stort område. Her hadde vi en spennende omvisning på sykehuset og i tilknyttning til sykehuset var det også et barnehjem vi besøkte. Utrolig interessant og motiverende å se at bidrag fra andre land kan skape håp og gi hjelp for så mange.

Etter dette besøket gikk vi en tur i området for å se på kaffeplanter samtidig som Beate forklarte om hvordan produksjonen foregikk. I utgangspunktet er dette er fair trade prosjekt, men i og med at det er såpass dyrt å få fair trade godkjenning har ikke Beate det, men driver allikevel under de samme prinsipper.

Den vanlige måten bøndene får betalt for produksjon av kaffebønner er gjennom profesjonelle oppkjøpere som kjøper fra mange lokale bønder og som selger dette i større kvantum på kaffemarkedet. Kjøperen videreforedler deretter de ferske kaffebønnene gjennom å rense og tørke de for deretter å selge de videre i store kvanta for videreforedling (brenne, male og distribuere). Alle disse leddene tar sin del av fortjenesten, mens bonden sitter igjen med nesten ingenting.

Beate driver på en annen måte, riktignok i mye mindre skala. Hun kjøper kaffebønner fra lokale bønder for en pris som er dobbelt så høy som de profesjonelle oppkjøperne gir og brenner, maler, plastpakker og distribuerer ferdig kaffe selv. Det vil si fra bonden til Beate som foredler og selger direkte til privatkunder primært i Norge.

Vi kunne velge hvor hardt kaffen var brent samt malingsgraden. Vi kjøpte med oss 9 kilo med nydelig kaffe. For dette betalte vi ca. Nok 700 kroner.

Prisen for leveranse til Norge ligger omtrent på den samme kilo prisen vi betaler for kaffe i butikkene hjemme i Norge. Fantastisk! Så nå lukter det kontinuerlig deilig kaffe i bilen, så friskt at selv Bjørn har blitt positiv til å sove i bilen.

Etter turen i området fikk vi servert en fantastisk deilig stor afrikansk lunch, en av turens beste gastronomiske opplevelser så langt. Det bugnet av avokadoer, bananer, pærer, tangerine, pasjonsfrukt, vannmelon. Deretter ble det servert geitegryte med kokte bananer, afrikansk pannekake, spinat, diger salat og mye annet digg. Lunchen ble avsluttet med norske vafler, med geitost og smør. Herlig!

Vi avsluttet besøket hos Beate, sa farvel til Humphrey og satte kursen mot Zanzibar.

Etter 5 uker på veien, 12000 km, 10 grenseoverganger og supertidlige morninger så å si hver eneste dag, hadde vi behov for å lade batteriene. Vi hadde lenge drømt om brede hvite sandstrender, palmer og koralrev. Valget falt på Zanzibar, en paradisøy utenfor Dar es-Saleem, 80 mil fra Arusha.

Den 85 km lange og 39 km brede øya har en fargerik kultur og en fasinerende historie. Gjennom hundrevis av år har folkeslag fra Afrika, Arabia, Asia og Europa tatt med seg sine tradisjoner og skikker til øya, noe som har resultert i en kosmopolitisk atmosfære. På midten av øya var også Zanzibar sentrum fra for all handel med slaver i Øst-Afrika. Slavene ble tatt til fange inne på kontinentet, slept til kysten og transportert til Zanzibar hvor de ble solgt på markedet.

Dessverre var tiden knapp for vårt opphold på Zanzibar, vi var klar for 100% avslapping og valget falt på Nungwi som er et området som ligger helt nord på Zanzibar. Vi hadde fått et supertilbud fra Hilton Hotell som vi ikke kunne si nei til, og ankom hotellet sent på kvelden, og 3 dager i paradiset hadde begynt.

Dagen idag ble brukt til å forflytte oss fra Ngorogoro til Arusha. Der tok vi igjen inn på The Outpost Lodge hvor vi skulle være i to dager før vi reiste til Zanzibar.

Vi stod som vanlig opp tidlig, da vi måtte være ute av parken før kl. 10.00, og vi hadde 2 timer å kjøre før vi var ute av parken.

Alle disse dagene i Ngorogoro og Serengeti (og i og for seg på hele turen), har vi hver gang vi har stoppet kommet i prat med både lokalbefolkningen og utlendinger. Bilen tiltrekker seg oppmerksomhet hvor vi enn er og med kartet på panseret er de ikke sjelden vi har mellom 10-20 personer foran bilen, hvor vi forteller og forklarer hvor vi har vært og hvor vi skal.

De fleste er kun på korte besøk i landene vi kjører igjennom og er mektig imponert over at vi har kjørt helt fra Norge og hvor raskt det har gått.

Etter 3 stopp på vei ut av Ngorogoro med panserprat hver gang, satte vi kursen mot Arusha som vi ankom midt på dagen. Vi kjørte Humphrey hjem og ble invitert på kaffe og lunch hjemme hos han. Humphrey bor ca. 20 minutter unna Arusha i et vakkert og frodig området, rett i nærheten av Beate som hadde organisert turen til Serengeti for oss.

Beate og familien hennes skulle vi besøke to dager senere, så etter en rask lunch kjørte vi tilbake til Arusha og tok igjen inn på The Outpost Lodge, som vi virkelig kan anbefale for overnatting i Arusha.

Resten av dagen brukte vi til å finne oss til rette på Outpost, spiste middag og blogget litt. Ole Petter kom i kontakt med Lotte som også bodde på Outpost. Lotte er dansk og tidligere junior europamester i Badmington. Lotte jobber som event sjef for det danske badmington forbundet, men også som frivillig på et barnehjem utenfor Arusha, hvor hun har vært flere ganger. Tilfeldigvis hadde vi med oss et badmingtonsett i bilen (gitt som gave av sekretærene til Ole Geir før avreise) og Ole Petter var ikke sen med å utfordre henne på plenen utenfor hotellet. Og det gikk som forventet, eller for å sitere fru Brundtland. ”Det er typisk norsk å være best”. Sorry Lotte!

Vi tok en tidlig kveld. Morgendagen hadde vi tre viktige oppgaver vi skulle gjennomføre. Vask og stell av bilen (bilen var igjen full av støv), oppdatering av de siste dagers hendelser på bloggen samt forberedelse til Zanzibar.

Vi startet tidlig på turen fra Serengeti til Ngorogoro krater, en biltur på ca. 3 timer. Lite ante vi at vi på dette strekket nesten skulle bli løvemat.

Turen fra Serengeti til Ngorogoro tar ca. 3 timer. Ngorogoro krateret er ett av Afrikas mest kjente attraksjoner, og er av enkelte blitt kalt for verdens åttende under.

Fra toppen av krater-kanten ca. 3000 meter over havet, går det nedover ca. 800 meter til kraterbunnen på ca. 2200 meter. Her finnes om lag 25.000 store dyr (totalt ca. 75.000 dyr) og krateret har antagelig den høyeste tettheten av rovdyr i Afrika.

Krateret ble dannet da en gigantisk vulkan eksploderte og toppen kollapset for 2-3 millioner år siden. Anslått høyde på vulkanen før den eksploderte er i underkant av 6000 meter. I dag er Ngorogoro krateret et av Afrikas mest kjente viltområder. Selve krateret dekker et areal på 264 km2 og er omkring 16-20 km bredt. På veien til krateret skjedde spesielt to ting. Vi fikk en fantastisk opplevelse av å se 14-15 løver fortære en sebra de nettopp hadde tatt livet av, og Ole Geir og Ole Petter ble nesten løvemat.

Etter 1 times kjøring, i utkanten av Serengeti oppdaget vi plutselig 14-15 løver som hadde et festmåltid. Eller rettere sagt, hannløven hadde et festmåltid, mens løvinner og løvebarna stod å så på.

Som nevnt før er hannløven den absolutte kongen. Løvinnen jakter og hannløven tusler etter og når han ankommer er det ingen andre som får lov til å spise. Kommer noen for nærme bytte brøler løven og jager de bort.

I dette tilfellet forsøkte hannløven til og med å stikke av med byttet, men det var for stort og tungt og han kom ikke langt. Etter et festmåltid for kongen, ruslet han bort til en liten odde ved vannet og god og mett la han seg til å sove i solen.

Da var det løvinnenes og barnas tur til å spise og det samlet seg 6-10 løver rundt byttet som forsvant i løpet av svært kort tid.

Vi var så heldige at vi stod 3-4 meter unna det hele med hode ut av vinduet fikk vi være en del av hele seansen. Fantastisk!

Med en god løveopplevelse i baklomma satte vi kursen videre mot Ngorogoro.  Lite ante vi at vi i løpet av kort ville få en til. Etter 2,5 timers kjøring og rett før vi kom til kraterkanten, og egentlig ute av Serengeti kom en av oss med det fantastisk gode forslaget om å ta bilder og film av bilen i fart.

I Serengeti nasjonalpark er det av sikkerhetsmessige grunner ikke tillatt å forlate bilen utenfor avmerkede områder.  Vi hadde derfor ikke hatt noen anledning til å ta de ønskede ”kjøreopptak” av bilen i dette området.

På vei til Ngorogoro og utenfor Serengeti området fikk vi endelig anledning til dette. Ole Petter og Ole Geir ble satt av bilen med kamera og stativ mens Bjørn og Humphrey forsvant ut av synsfeltet på Savannen.  Lite visste vi at 100 meter unna la det en hannløve og to løvinner og bivanet det hele!

Om det var løvenes forbauselse over at noen kunne være sa dumme, om de ikke liker tilbudsmat eller om de allerede var stappmette vites ikke. I hvert fall forholdt de seg rolig inntil vår hvite redningsbil returnerte. Ingen skade skjedd, ingen mennesker spist – kun en historie som ble morsommere og morsommere utover dagen og kvelden.

På veien traff vi også på en elefant familie som til tider ble svært nærgående for oss nordboere. Vi hadde lest og hørt flere historier om elefanter som hadde angrepet biler inne i parken og med en enorm elefant som kom nærmere og nærmere, satt vi musestille inne i bilen med hjertet i halsen.

Heldigvis stoppet den 2-3 meter fra bilen, så stygt på oss, gikk rundt bilen og over veien. Med to løvehistorier i baklomma var vi lite interessert i å legge oss ut med elefantene. Vi satte bilen i bevegelse og fortsatte mot kraterkanten.

Men først ville vi innom Olduvai. Olduvai er stedet hvor arkeologer har funnet flere viktige funn de siste årene som binder Homo erectus og Homo hablis sammen med det moderne mennesket.

I 1979, sytten år etter det første funnet av menneskelige former, oppdaget Mary Leakey fossile fotavtrykk av flere mennesker som hadde gått langs elvebredden for ca. tre millioner år siden.

Vulkanen Sadiman hadde nylig hatt utbrudd og disse tre menneskene og en hest tråkket i aske som stivnet til og ble forstenet.

Siden ble fotsporene dekket med flere meter med aske, som siden har erodert bort, og i 1979 ble disse sporene oppdaget.

Det finnes et museum i tilknytning til utgravingene. Museet er lite besøkt, det finnes lite tilgjengelig informasjon på nettet om stedet og hvilke resultater de har oppnådd, men stedet er absolutt verdt et besøk.

Etter vårt kulturelle innslag den dagen satte vi kursen mot kraterkanten som vi ankom ved 12-tiden.

Det koster 200 US dollar å kjøre ned i krateret. I tillegg koster det 50 US dollar pr. person for 24 timer. I Serengeti hadde vi sett 4 av de 5 store og 8 av de 9 store.

Det eneste vi ikke hadde sett var nesehorn, noe som ikke fantes i Serengeti, kun i Ngorogoro krateret. Vi krabbet oss nedover bratta på dårlige veier. 700 høydemetere ned til kraterbunnen går unna på ca. en kilometer så her var det superbratt og umulig å komme ned med noe annet ett 4×4.  Ngorogoro krateret var annerledes enn Serengeti på mange måter.

Spesielt var dyrene mye mer vant til både biler og mennesker. Humphrey kunne fortelle at mange av dyrene som var i krateret aldri hadde vært utenfor krateret.

Med et lite areal å bevege seg på og mange turister og biler hadde gjort de svært familiære med mye trafikk rundt seg. Vi måtte derfor kjøre svært forsiktig da det til stadighet var dyr foran oss i veien.

Vi inntok lunsj ved bredden av kraterets innsjø. Folk ser litt rart på oss der vi kommer i egen bil, lemper ut teppe, bord, stoler, primus, norsk flagg, brødmat, pålegg, kaffe og turmat og camper på norsk vis.

De fleste som er i Ngorogoro bor på lodger og får medbrakt lunsjpakke, og til tider føler vi oss litt som sigøynere der vi svinger inn med bobil, guffe på stereoen og lesser ut alt stæsjet. Men etter en real panserprat kommer vi på gofot med de fleste og koser oss med det.

Så var tiden moden for nesehorn spaning. Etter 2 timer i bilen begynner Humphrey å kjøre mer og mer nykkete. Stopp, start, stopp. Av erfaring begynner vi nå å forstå at han har fått blikket på noe spennende, også denne gang. Snur, kjører litt tilbake, snur igjen og melder at nesehorn er i sikte.

Laaangt der ute på savannene ser vi dyret, stort og sakte beveger det seg i vår retning. Humphrey snur bilen en gang til, kjører et par hundre meter og slår av motoren. Det kommer til å passere rett foran bilen sier han. Hvordan kan han vite det.

Dyret er noen hundre meter ute på savannen, det kan gå i alle retninger, hvorfor skulle det passere oss med 25 meter? Fikk aldri svar på det, da fokus på nesehornet økte.

Nesehornet ble større og større og vips var det rett foran bilen. Enormt var det, der det vraltet seg over veien rett foran oss. Det sies at neshornet er det dyret i Afrika som tar flest menneskeliv.

Nesehornet er kjempestort, det er pansret, det viker aldri og har så å si ingen fiender. Ingen tuller med nesehornet. Så der ute på savannen i Ngorogoro var ”mission completed”. Vi hadde sett the big five og vi hadde sett the big nine. Vi var slitne, lykkelige og mette av inntrykk.

Vi satte kursen mot kveldens overnattingssted som var Karibu Lodgde, et fantastisk sted som ligger akkurat på kraterkanten med fantastisk utsikt over hele Ngorogoro krateret.

Vi ble stående å måpe over at det fantes så flotte steder midt inne i bushen.

Etter 5 uker uten dusj med varmt vann og 2 dager på savannen følte vi at vi at dette stedet trengte oss og vi trengte stedet. Og tro det eller ei, men etter 5 uker uten varmt vann på kroppen kunne vi endelig stå i dusjen i mer enn 2 minutter.

Kvelden forløp raskt. Etter 4 dager med hode full av inntrykk, nesten blitt løvemat, en innholdsrik dag, en fantastisk solnedgang over krateret, en super middag og underholdende Masai dans hadde The final goal fått nok og fant senga ganske så raskt.

Dette var vår siste dag i Serengeti. En dag preget av kamp med Tse Tse fluer, vakre dyr og overnatting alene midt i nasjonalparken med ville dyr på alle kanter.

Etter en superdeilig kveld og natt på en av de 8 lodgene som befinner seg i parken var vi igjen klare for nye opplevelser. Rett før soloppgang satt vi på nytt som tente lys klare i bilen med store forventninger til dagen.

I dag skulle vi blant annet til et sted hvor det var mange flodhester og til slutt skulle vi overnatte på en av parkens special camping, noe som vi hadde hørt var en stor opplevelse, alene med ville dyr på alle kanter.

Vi brukte et par timer på å kjøre rundt i parken. Utrolig flott å være med på morningene i Serengeti. Det er på dette tidspunktet parken våkner til liv og det er på dette tidspunket mulig å se alle slags dyr langs veiene, før biler og mennesker overtar og dyrene søker ly andre steder.

Etter en rask frokost tilbake på hotellet styrte Humphrey kjerra mot dagens hovedattraksjon, flodhestene.

Vi brukte 2 timer på å komme oss til flodhest-stedet. Vi hadde tidligere sett flodhester andre steder i parken, men har krydde det av flodhester. Flodhester er kjempemessige, tykkhudet dyr som holder til i floder, sumper og sjøer. Styrken i tennene og den store flodhest kjeven gjør at den kan bite gjennom panseret til krokodillen. Flodhesten er kjent for sine korte bein, enorme kjever og digert hode. Vanlig flodhest kan bli 4,5 meter lang med en skulderhøyde på ca 1,5 meter. Vekten for en voksen flodhest er mellom 2700 og 4500 kilo, og det sies at bare hodet kan veie opp til ett tonn.

Flodhesten er et fryktinngytende dyr som ofte angriper mennesker. Faktisk er flodhesten en av de dyrene som tar flest menneskeliv, ikke fordi den angriper mennesker helt umotivert, men går til angrep når den føler seg truet. Flodhesten holder seg i eller nær vann store deler av dagen, mens de om natter går opp på land og beiter gress og andre planter. Og det er her ulykkene skjer. Kommer mennesker mellom vannet og flodhesten og flodhester føler seg truet går den til angrep, og til tross for flodhestens korte ben og store kropp, kan den løpe overraskende fort. Opptil 48 km/t er det registrert løpende flodhester, noe som er raskere enn et menneske kan løpe.

Besøket på flodhest-stedet var interessant, med en spesiell lukt og alle lydene til flodhestene. Vi fikk også se et par krokodiller som lå rett i nærheten. Vi satte oss i bilen, på vei mot et lunchsted 1 time unna. For å komme dit måtte vi kjøre i tett skog, langs en elv. Og her møtte vi igjen den beryktede tse tse fluen. I løpet av de senere årene har det vært rapporterte tilfeller av afrikansk sovesyke ved bitt av TseTse fluen. Alle som er blitt syke, har enten besøkt Serengeti eller Tarangire nasjonalpark. Det ser ut til at det er et stadig økende antall tsetse-fluer i Serengeti. Ca. 10% av tsetse fluene er antatt å være bærere av parasitten som forårsaker afrikanske sovesyke. Helbredelse er ca. 97% med behandlingen. Ubehandlet er afrikansk sovesyke 100% dødelig. Så det er ingen spøk å bli bitt av en TseTse flue.

Tse tse fluen er ca dobbelt så store som en vanlig husflue, det vil si på størrelse med en klegg, og de er aktive i dagslys. De flyr i svermer og forfølger ofte store ting i bevegelse (eks. bøffel, antilope eller en bil). Man bør derfor holde bilvinduene lukket når man kjører gjennom områder der fluene holder til, og se til at eventuelle fluer som har kommet inn i bilen blir drept. Tsetse-fluen tiltrekkes av mørke farger (særlig mørk blå og sort) og biter lett gjennom tynt tøy. Faktisk kan de bite gjennom tykk bøffelhud. Etter forrige angrep hvor Ole Petter satt med mørkeblå genser og sorte bukser hadde vi styrt unna disse fargene denne gang. Vi kjørte inn i TseTse området med alle vinduer oppe, og i løpet av den tiden vi oppdaget fluene og fikk lukket vinduene var det mellom 20 og 30 hissige tsetse fluer inne i bilen. Bjørn ble stukket først, Ole Geir beskyttet skrittet, Humphrey styrte bilen med beina og viftet med begge armer, og Ole Petter med 6 tsetse bitt fra tidligere angrep herav to på sine edlere deler, tok av seg capsen og gikk i gang med prosjekt ”Alt som flyr skal dø”. De var overalt i hele bilen.

Problemet er at de er superraske og dør ikke selv om de ble truffet gang på gang av capsen, men etter 10 minutter med en voldsom kamp inne i bilen lå det mellom 20 og 30 døde eller svimeslåtte TseTse rundt omkring i bilen. Vi kom oss ut av området og fikk frisk luft inn i bilen, hvor temperaturen hadde steget kraftig, både på grunn av lukkede vinduer og sterk sol ute, men også på grunn av voldsom aktivitet i baksete.

Ved første pause proglamerte Ole Geir at han hadde som målsetting å være den første europeer som kjørte gjennom Afrika uten å bli bitt av noen form for insekt. Ole Petter og Bjørn er overrasket over hans optimisme og ønsker han lykke til med prosjektet. Skjelven i knærne etter vår opplevelse inntok vi medbrakt lunch på et av lunchstedene i parken. Rundt disse stedene er det hengt opp blåsvart stoff impregnert med DDT eller annet innsektsmiddel slik at turistene kan spise uten å bli angrepet av TseTse fluene. Lunchstedene er også plassert langt fra elver, sjøer og sumper som er et yndet sted for fluene.

Vi brukte resten av dagen på å kjøre rundt i parken, vi passerte 11.000 km hjemmefra og ved 16.00 tiden begynte vi å lete etter en special camping hvor vi skulle tilbringe natten. Disse campingene styrer etter førstemann til mølla prinsippet. Det finnes flere special camping siter i parken, og det tar tid å finne frem til et sted hvor det ikke er noen fra før. Etter 5 ulike forsøk fant vi endelig en som var ledig og som vi kunne campe for natten I det vi svingte inn på campingen passerte vi en elefantflokk med 10-15 elefanter. Spennende tenkte vi, her skal vi virkelig overnatte med ville dyr på alle kanter.

Vi fikk rigget oss til kjemperaskt, og begynte å se etter ved for å fyre opp bål slik at villdyrene holdt seg unna. Problemet var at det var lite med tørr ved rundt campen. Vi dro derfor raskt på jakt etter tørr ved. 5-10 minutter med bil fra campen fant vi tørr ved, riktignok 50-100 meter unna bilen. I og med at det ikke er lov å bevege seg utenfor bilen hadde vi en liten utfordring. Humphrey mente at det var trygt, og med øks i den ene hånden og kniv i den andre beveget vi oss ut i terrenget på jakt etter ved.

Vi fant mye tørr ved og slepte det tilbake til bilen. Problemet var at veden var full av tusenvis av maur, hvorpå Ole Geir protesterte på å frakte stokkene inne i bilen tilbake til campen. Han har tidligere klaget på at han ligger på lageret (i bagsjerommet på bilen), så Bjørn og Ole Petter hadde forståelse for at han ikke ville ha noen 1000 maur i soverommet sitt. Løsningen ble at vi lempet alt opp på taket av bilen og med Ole Petter på taket med veden, humpet vi oss tilbake til campen og fikk lesset av en haug med tørr ved.

Kvelden var i ferd med å ta oss og med bålet tent, og en bedre turmat middag var vi klare for camping.

Vi hadde en flott kveld på campen, men som tidligere, det er mørkt klokken 19.00 og etter tre timer med slarv, og en tidlig morning neste dag, begynte vi å pakke sammen ved 22.00 tiden.

Ole Geir skulle pusse tenna og gikk litt bort fra bålet, fikk nattesynet gradvis tilbake og der ute 50-100 meter fra oss så han 3 par lysende øyne som stirret på oss. Vi ble plutselig klar over at vi ikke var alene og Humphrey kunne bekrefte at det sannsynligvis var mange dyr som stod og betraktet oss akkurat nå.

Ingen av oss gikk etter det veldig langt fra bilen og bålet. Vi krøp til køys, Ole Petter stilte vekkerklokken på 01.00 for å våkne i håp om å se dyr rundt bilen, men dagen hadde vært lang og slitsom og ingen våknet før solen igjen var i ferd med å fange Serengeti.

Dag 2. Etter en god natt i bilen våknet vi uthvilte og klar for nye opplevelser og eventyr i Serengeti nasjonalpark elegant styrt av Humphrey, vår guide.

Rovdyrene er mest aktive etter at det blir mørkt, og morgentimene var preget av rovdyrenes jakt med brøl og krattige lyder. Det var viktig at vi kom oss av gårde så tidlig som mulig og kl. 06.00 satt vi som tente lys i bilen, klare for vår jakt på resultater og opplevelser av dyrenes jakt i løpet av natten.

Vi svingte ut av campingen i det solen stod opp over Serengeti. Det er en fantastisk opplevelse å oppleve morningen i Serengeti. Det er ikke lov å ferdes i parken etter at det er blitt mørkt, da er det dyrene som regjerer, men med en gang solen står opp kan menneskene være en observatør av dette fantastiske øko-systemet som er i Serengeti. Her er det naturens lov som gjelder.

Humphrey som opprinnelig er Masai og har levd sine 10 første leveår på savannen er en erfaren guide med over 13 års erfaring fra Serengeti.

Han har et utrolig trent øye, og styrte oss raskt til to Geoparder (cheetah) som hadde nedlagt en Gnu i løpet av morgentimene.

Stedet lå rett ved en av de utallige bilveiene som lager et nettverk i hele parken og 2-3 meter fra bilen hadde vi et fantastisk utsyn til måltidet til Geopardene.

Geoparden er verdens hurtigste pattedyr og kan komme oss i en hastighet på 110 km/t over en strekning på noen hundre meter. Lykkes ikke Geoparden å fange bytte i løpet av disse metrene må den gi opp på grunn av overoppheting og maks melkesyre i musklene.

Geoparden er også ett av dyrene blant de såkalte big nine. Disse to Geopardene som Humphrey mente var brødre hadde lykkes i løpet av morgentimene og var nå i ferd med å fortære gnuen, som de rett for vi ankom hadde fanget.

Når byttet er fanget slukes maten i løpet av kort tid da hyener og gribber fort oppdager byttet og jager Geopardene unna. Så også her. Gribbene sirklet allerede rundt byttet og byttet forsvant rekordfort. I løpet av kort tid kan Geoparden sette til livs 14-15 kilo med kjøtt, og kan leve på dette opptil en uke.

Så også i dette tilfelle. I løpet av en time var det meste av gnuen borte og bare skrotten lå tilbake. Heldigvis fikk Geopardene denne gangen spise seg mette før åtselsdyrene kom og etter ca en time tuslet de gode og mettet inn i krattet. To minutter senere kastet 50 gribber seg over restene og i løpet av 5 minutter lå det kun noen beinrester igjen av gnuen.

I og med at det er liten aktivitet midt på dagen, dro vi til kveldens overnattingssted som var Seronera Wildlife Lodge. Denne lodgen ligger sentral i Serengeti og fantasifullt bygget omkrig en kopje. En kopje er en liten topp av fjell som finnes mange steder på savannen. Det finnes 8 lodger i Serengeti og Seronera er en av disse. Dette er fantastiske steder med svømmebasseng, bar, restaurant, store rom og rene dasser. Til og med varmt vann i dusjen er det på disse. Vi hadde sett frem til en varm dusj, for første gang siden Italia. Gjennom hele Afrika har vi så langt ikke hatt den gleden. Stor var skuffelsen da det viste seg at også her var det bare kald vann i dusjen.

Etter en kort innsjekking og en time ved poolen satt vi igjen i bilen på jakt etter nye opplevelser. I løpet av morningen hadde vi sett elefanter, sjiraffer, bøffel, Geopard, og løvinner.

Nå var tiden inne for å finne sjefen på savannen…! Hannløven. Igjen styrte Humphrey bilen med kirurgisk presisjon og etter en times kjøring fant vi sjefen på en liten kopje midt på savannen.

Hannløven lever et svært godt liv på savannen i Serengeti. Han sover 20 timer i døgnet, og resten av døgnet skulle man tro at den var på jakt, men det er ikke tilfelle. Det er hunnløven som jakter primært om kvelden og morningen.

Etter at hunnløven har nedlagt byttet tusler hannløven etter og jager bort både løvinnen og barna. Han er jo sjefen. Og først etter at han har spist seg god og mett, og søkt hvile under et tre, er det løvinnens og barnas tur til å spise.

Og med 40-50 hannløver, og ca. 450 løvinner som gjør jobben og 2 millioner dyr å jakte på i Serengeti er det relativt greit å være konge.

Mens vi stod å så på kongen, oppdaget Humphrey igjen bevegelser ute på savannen. Vi forlot sjefen, kom oss av veien og satte kursen off-road utover på savannen. Humphrey hadde oppdaget en løvinne på jakt etter en gnu langt ute på savannen og nå var vi på vei dit. Vi tok raskt igjen løvinnen som beveget seg kattemykt og langsomt fremover i terrenget. Kastet et hastig blikk på oss som passerte henne med 2-3 meter, 100% fokusert på Gnuen som var 100 meter unna.

Vi stoppet bilen, skrudde av motoren og der midt ute på savannen fikk vi oppleve en løvinne på jakt på nært hold. Sakte men sikkert beveget løvinnen seg nærmere gnuen. Hodet var helt i ro, mens kroppen flyttet løvinnen skritt for skritt nærmere. Gnuen hadde ikke oppdaget løvinnen enda, men beveget seg allikevel bort fra løvinnen.

Vi fikk tatt noen fantastiske bilder og film av jakten. Vi opplevde at vi var med på noe helt spesielt og unikt, og turde knapt puste der vi satt musestille i bilen og fulgte løvinnens og Gnuens bevegelser, nærmere og nærmere hverandre. 100 meter ble til 40-50 meter og vi var sikre på at nå, nå ville løvinnen angripe.

Med ett ble gresset lavere og gnuen forsatte fremover og løven hadde ikke noe å skjule seg i. Avstanden økte, og park rangerens klare regler for hvor lenge vi kunne være på savannen gjorde at vi dessverre måtte avslutte vår fantastiske opplevelse av løvinne på jakt. Vi hadde allerede strukket tiden maksimalt, klokken var 18.20, det var ikke lov å være på savannen etter 18.30 og vi hadde nesten en times kjøring tilbake til Lodgen.

Vi vendte kursen mot lodgen i det avstanden mellom gnuen og løvinnen igjen krympet, og ønsket løvinnen lykke til med den videre jakten.

Vi kom tilbake til Lodgen kl. 19.30, full av dagens fantastiske inntrykk. Etter en deilig middag med påfølgende gin og tonic i baren med det treffende navnet IKOMA tok kvelden oss brått.

Kl. 22.00 var vi alle i drømmeland.

Humphrey møtte oss på hotellet kl. 09.00. Derfra startet vi ferden mot Nasjonalparkene Ngorogoro og Serengeti. Dagens mål var en offentlig camping midt inne i Serengeti Nasjonalpark, 335 km og ca. 5 timers biltur fra startpunktet.

Beate i Wild Tracks hadde organisert det hele for oss. Vi stilte med egen bil, Humphrey ble med som guide og resten var opp til oss. Planen var 4 overnattinger i nasjonalparkene, 2 under åpen himmel med ville dyr på alle kanter og 2 overnattinger på lodger inne i parkene. Vi gledet oss som unger.

For å komme til Serengeti fra Arusha går veien gjennom Ngorogoro. Etter ca. 2 timer med bil kom vi til Nasjonalparken. Prisen for å være i parken er 50 US dollar per person for 24 timer. I tillegg er det 25 US dollar for bilen pr. 24 timer.

Skal man campe inne i parken koster dette 30 US dollar per person for public camping og 50 US dollar per person for special camping. Forskjellen på public og special camping er at på special camping er man helt alene, uten noen form for faciliteter. Altså som en norsk campingtur, alene langt inne i skogen. Den eneste forskjellen er at vi er omringet av ca. 2 millioner store pattedyr, 27 arter av rovdyr, herav 480 løver, 500 geoparder og 400 leoparder som alle er sultne og klar for en skikkelig biff.

Etter ca. 20 mil traff vi endelig på hollenderne vi hadde hørt mye om på de ulike stedene vi hadde vært sørover. De hadde ligget ca 1 til 2 uker foran oss hele tiden og plutselig rundt en sving stod noen av de orange bilene. De var en gruppe på 44 personer, både jenter og gutter, kjørte 22 kjøretøyer fra Holland til fotball VM. 19 personbiler, 2 lastebiler og 1 motorsykkel.

Gruppen var i alderen 20-30 år, og de hadde startet 3. april, nesten 4 uker før oss. Bilparken deres var svært ymse. Her var det en boble, en transporter, noen 4×4, og noen personbiler. Planen deres var å være i Johannesburg 13. juni, og følge de nederlandske laget under hele VM. Alle bilene var i samme orange farge og lyste opp der de kjørte av gårde.

De kunne fortelle at flere av bilene hadde brutt sammen underveis, men at de hadde fått fikset de alle. Et par hadde fått sendt nye motorer fra Holland som de hadde byttet underveis. De ble imponert over at vi hadde brukt så kort tid, vi ble imponert over at de i det hele tatt hadde komme så langt.

Senere fikk vi vite at gruppen med hollendere hadde forsøkt å tilbringe mer tid i Serengeti enn det de hadde betalt for, noe som medførte en straffeavgift på 50% av inngangsbilletten. Med NOK 20.000 per døgn for hele gruppen ble det en betydelig ekstrakostnad for de orange.

Vi stoppet opp, tok noen fantastiske bilder av Ngorogoro krateret, snakket med Hollenderne og kjørte videre mot Serengeti.

Etter en kort periode begynte vi å se dyr. Sjiraffer, antiloper, sebraer dukket opp hele tiden.

Det var dyr overalt og vi filmet og fotograferte til både film og fotokameraene ble varme. Vi var som barn med hode i godteriposen.

Dette i stor kontrast til hvordan vi reagerte på de samme dyrene fem dager senere når vi kjørte ut av parken, blaserte og mette av inntrykk.

I løpet av de 4 timene i parken hadde vi sett elefanter, bøffel, leopard, og giraffer, altså 3 av the big five og 5 av the big nine.

Etter å ha kjørt mange mil på tørre grusveier med utrolig mye støv, såre halser og hode fult av inntrykk var mørket i ferd med å hente oss inn.

Vi styrte kjerra mot en av de mange public campingene i parken og i løpet av 30 minutter var teltet opp, maten stod på bordet, gin og tonic var i glassene. Vi var klare og kvelden kunne ta oss. Etter en måned på veien er vi blitt utrolig kjappe på å organisere oss både om kvelden og om morningen. Vi har alle våre oppgaver noe som gjør at vi er super effektive når vi setter i gang. Mørket kommer brått ca. kl. 19.00, og det er ikke lov å kjøre i parken etter kl. 18.30.

Etter en lang dag, en bedre middag og en gin og tonic i hvert ben, var det på tide å krype til køys. Vi ryddet alt inn i bilen da alt som var av løst inventar som stod ute ville dyrene ta i løpet av natten. Til og med stolene og bordet sa Humphrey vi måtte legge i bilen da spesielt Hyenene ville dra dette med seg inn i krattet for å undersøke om det var mat.

Vi sovnet inn ved 22-tiden til med 100 vis av ville dyr og dyrelyder noen hundre meter fra bilen, og gledet oss til neste dag proppfulle av forventinger.

.

.

Høy vs lavsesong
Høysesongen for safari er i juli og august og oktober og november. Dette på grunn av den store regntiden som er i april, mai og juni og den lille i september. Vi er overrasket over at så mange velger å reise på safari i høysesongen.

Vi er av den klare oppfatning at den perioden vi er der er optimal. Dette av flere årsaker. For det første er det langt færre turister i mai/juni.

Dette gjør at prisene er ca. halvparten av prisene i høysesong. I tillegg er klima behagelig. Temperaturen når vi var der lå på mellom 20-25 grader noe som er behagelig når man sitter 8 timer i bil i løpet av dagen. Om nettene kryper den ned til 10-15 grader, noe som også gjør det behagelig å sove ute. Den eneste ulempen slik vi ser det med å reise i mai/juni kan være regntiden. Imidlertid opplever vi at dette er mer en fordel enn en ulempe. I løpet av våre 5 dager i parken regnet det en gang. Til gjengjeld er det dugg i gresset om morningen, det er friskt, noe som gjør veiene våtere og det støver mindre. Regn gjør også at parken viser seg fra sin beste side, grønt og frodig. Vi har blitt fortalt at i høysesong utenfor regntiden er parken tørr, varm, støvete. Våre 5 dager i parken inkludert inngangspenger, 2 overnattinger på lodger 2 campinger, guide i 5 dager samt mat kom på ca. NOK 15.000,- for 3 personer. I høysesong betaler du det dobbelte. Da stilte vi riktignok med egen bil som er en betydelig kostnad. (300 US dollar per dag)

Etter nesten 4 uker på veien var tiden moden for å ta en pust i bakken med vedlikehold av bil og planlegging av ferden videre.

The Outpost Lodge som vi ble anbefalt av Beate viste seg å være et deilig sted. Her var det store rom, deilige sittegrupper, rene dasser og rask internett-tilgang.

Vi hadde snakket med Beate i Wild Tracks dagen før og avtalt møte på hotellet kl. 09.00 for å høre hva vi kunne få til vedrørende safaritur til Serengeti og Ngorogoro.

Takk til vår bloggvenn Rolf Vaglid som satte oss i kontakt med Beate. Beate stilte kl. 09.00 sammen med guiden Humphrey som er en erfaren Safariguide. Vi ble enig om at vi bruker egen bil, har med oss Humphrey som guide og setter kurs mot Serengeti i morgen tidlig. Planen er å bruke 4-5 dager i nasjonalparkene, med overnatting både ute i bushen, og et par netter i lodger inne i parkene.

Vi avsluttet møte, Humprey ble med Ole Geir og Bjørn for å fixe bil, penger og myggmiddel. Ole Petter ble igjen på hotellet for å oppdatere bloggen.
Etter nesten 11.000 km på veien og eksemplarisk oppførsel fra vår Toyota Landcruiser HZJ 78 var tiden moden for å gi noe tilbake. Vi hadde bestilt full overhaling av bilen i Arusha. Det ble skiftet olje, oljefilter, luftfilter, diselfilter og foringene på styrestagene. Batterivæske, servovæske, bremsevæske, tennplugger osv ble sjekket.

I tillegg ble alle skruer, bolter, foringer og løse deler tightet til og smurt.

Og som en påskjønnelse til damen ble hun utstyrt med 4 splitter nye dekk. Vi har nå gått fra MT/R (Mud Terrain) til AT/R (All Terrain). Store deler av dagen ble brukt til fixing av bilen og til tider var det 5 mekanikere som samtidig skrudde på bilen. Og for at hun ikke skulle få pustebesvær ble damen utstyrt med ny snorkeltopp, en slankere og mer elegant topp som kler damen i større grad.

Bilen fremstår nå som faster og mer kompakt enn noen gang og er klar for nye utfordringer blant ville dyr i Ngorogoro og Serengeti. Prisen vi betalte når vi ser bort fra delene var 100 kroner totalt for jobben!

Resten av dagen ble brukt til å klargjøre for safarituren.

Vi gleder oss til de neste dagene.

Kvelden kommer tidlig, morningene kommer enda tidligere. Vi har gått fra B til A mennesker, og var oppe kl. 07.00. Ekvator, Tanzania og Arusha står på dagens program

Kl. 07.00 var alle mann i arbeid. Etter gårsdagens kjøretur var bilen rød innvendig av alt støvet. Her var det bare å finne frem feiekost, bøtte og klut og sette i gang.

Kl. 09.30 var bilen skinnende ren og vi satte kursen mot Grensen. Vi er nå kommet oss gjennom de mest ekstreme kjøreforholdene og sørover er det mer sivilisert og bedre veier. Dagens mål var Arusha 50 mil unna. I tillegg skulle vi krysse grenseovergangen til Tanzania.

Arusha er av mange omtalt som midt i Afrika og er et samlingssted for backpackere, overlandere, trackere og safarifolk. I umiddelbar nærhet av Arusha finner man Mt. Kenya, Killimanjaro, Najonalparkene Serengeti, Ngorogoro og Masi Mara. I tilegg er Arusha et vakkert sted som er verdt et besøk.

Vi kom oss på hovedveien, hadde Mt. Kenya, Afrikas nest høyeste fjell rett foran oss og slukte mil.

GPS-en krøp nedover mot Nord 00 grader 00.000 og plutselig stod The Final Goal på selveste ekvator, 10.154 km hjemmefra. Her utførte vi en enkel, verdig og følsom seremoni hvor deltakerne ble ønsket lykke til videre på reisen i medbrakt Eventyrvann fra Eventyrplassen.

Det ble filmet, holdt taler og vannførehymnen ble avsunget til stor forundring fra folk som stimlet til. Spørsmålene haglet. Alt fra om vi hadde kjørt fra Norge for å bli døpt på Ekvator til om vi var et profesjonelt filmteam som var spesielt opptatt av ekvator. Vi svarte ja til begge deler, satte oss inn i bilen og kjørte videre mot grensen.

Vi ankom grensen etter 40 mil på bra veier. Klokken var 18.30. Vi gjorde unna papirarbeidet på Kenyansk side i løpet av 30 minutter og kom oss over grensen. I Tanzania gikk customs kjapt. Med bakgrunn i advarsel om banditter i Kenya forhørte vi oss om det var trygt å kjøre i mørket til Arusha. Svaret kom kontant. “Det er trygt å kjøre, det eneste som dere må passe dere for er sjiraffer langs veien”.

For å komme inn i Tanzania trengte vi visum, til en pris av 50 dollar pr. person. I tillegg skulle de ha 25 dollar for bilen. Problemet var at vi var short på dollar og Euro og gutta bak skranken skulle ha pengene sine. Vi skrapte sammen det vi hadde og fisket frem 50 Euro og 43 dollar. 25 gikk til bilen, og da manglet vi akkurat 100 dollar på å få visumet.

Vi forhørte oss om alle muligheter vi kunne tenkte på. Kortautomat, bank, bankremisse, til og med salg av Holen ble foreslått uten suksess. Enten fikk de pengene eller så fikk vi ikke visum. Av frykt for å bli stående igjen på grensen gravde Holen så dypt han kunne i alle lommer med det resultatet at 100 Euro ble tryllet frem. Tilbake til Visum kontoret, money, money, money med Abba ble fremført av Holen med en kort dans og vi suste ut av kontoret 3 visum rikere og 150 Euro fattigere.

Mørket kom raskt og klokken var 19.00 når vi satte oss i bilen. Arusha lå 10 mil og 2 timer unna. Underveis kontaktet vi Beate fra Norge i Wild Tracks som vi hadde fått anbefalt til tur i Serengeti og Ngororgoro. Hun anbefalte oss Outpost Lodge og klokken 21.30 stod vi i resepsjonen med nøkkel til rommet i hånda. Etter et kjapt måltid tok natten oss.

Hun kom duvende mot meg en varm sommerdag langt inne i Omo dalen i Sør Etiopia. Solen stod lavt på himmelen og jeg så henne i silutt på lang avstand, høy, slank og vakker.

Hun beveget seg sakte mot meg, fast og bestemt i bevegelsen, uten noen form for nøling. Jeg studerte henne der hun kom glidende mot meg, og tenkte at jeg var utrolig heldig som hadde blitt kjent med henne og fått lov til å tilbringe så mye tid sammen med henne disse deilige sommerdagene i mai og juni. Jeg opplevde at jeg kjente henne og hun kjente meg, og vi var som ett.

Hun stoppet langs kanten av veien, ventende, murret litt før hun ble helt stille. Jeg ga henne et forsiktig lett og ømt kjærtegn, hun inviterte meg inn, jeg aksepterte og satte meg inn bak rattet og hun tente umiddelbart. Sammen dro vi ut på savannen på vei mot nye eventyr.

Bilen vår er en Toyota Landcruiser HZJ 78 2001 modell, og for å være helt krystall klar. Dette er en fantastisk bil som tar seg frem overalt, uansett. Etter 3 uker og 9000 km på veien har vi brukt den under all slags forhold og den har aldri sviktet oss. Utover et snorkelfestet som løsnet har vi hatt absolutt ingen problemer. Det eneste som vi har gjort så langt er å fylle på 1 liter olje etter 9000 km kjørt. Takk Toyota for at dere har produsert en så fantastisk bil som fungerer utmerket på motorvei, på landevei, på krøtterstier, utenfor vei, og delvis under vann. Bilen leverer alltid, uansett forhold.  Og vi har virkelig kjørt den under alle forhold, og det mest imponerende av alt er at vi kun 2 ganger har hatt behov for å koble inn 4×4, og det var på krøtterstier som ikke engang er avmerket på detaljerte kart over området vi var inne i.

Utover det rent mekaniske er bilen utstyrt med totalt 250 liter diseltank noe som gjør at vi kan kjøre ca. 150 mil uten å fylle drivstoff. Bilen har også en 120 liter vanntank som gjør at vi er uavhengig av vanntilførsel på mange dager. I tillegg er det overnattingsmuligheter for 3 personer i bilen. Dette kombinert med primus og medbrakt mat gjør at vi kan legge ut på hvilken som helst tur vi vil, og med to reservedekk, kompressor og en bil som aldri svikter gjør at vi kan legge ut på turer hvor det er flere dagsmarsjer til nærmeste sivilisasjon. Og prikken over i-en er vårt kjøleskap som gir oss kaldt drikke uansett om gradestokken kryper over 40-50 grader inne i bilen. Vi føler oss utrolig priviligerte.

Og nå skal vi på safari!