jun 7th

Tap av sekk og bakkekontakt

Vi våknet opp med store forventninger til dagen. Victoria Falls var noe vi hadde gledet oss så mye til at vi fullstendig mistet bakkekontakten. Opplevelsen leverte, men vi kom brått ned på jorda igjen før vi satte kursen mot grensen

Etter 15.000 km i bil var vi klare for et annet transportmiddel. Vi hadde dagen før diskutert muligheten for å se Victoria Falls fra luften og kl. 08.30 var vi hos helikopterselskapet United Air Charter for å høre hvilke muligheter som fantes og hva dette kostet.

United Air Charter ligger sentralt plassert i Livingstone, og The final goal var skjønt enig at det er helt i gruppas ånd å se Victoria Falls og omgivelsene på 25 minutter…. Fra luften.

Kontoret til dette selskapet ligger strategisk plassert i terrenget med en fantastisk utsikt mot fallene. Her møtte vi en superhyggelig bookingansvarlig og etter noen telefoner frem og tilbake til sjefen fikk vi turen for 250 dollar pr person, noe si slo til på.

Etter en kort orientering av området vi skulle fly over, samt en kort sikkerhets briefing var vi klare for turen. Det var en gruppe foran oss som skulle på tur, og vi fulgte helikoptere bort til fallene hvor det stupte ned i juvet for siden å dukke opp igjen et helt annet sted.

Etter 25 minutter kom helekoptere tilbake, landet og 3 minutter senere satt vi som tente lys klare til take-off. Her møtte vi piloten, en uflidd Donald Sutherland look a like type, med en total ro. Vi følte oss umiddelbart trygg på vår pilot.

Deretter fulgte en kort instruksjon av ”Donald” og med øreklokker på var vi med ett i luften. Etter noen minutter var vi borte ved juvet og plutselig revnet hele landskapet foran oss.

Fallene var en ting men de enorme vannmengdene hadde på nedsiden av fallene i løpet av tusenvis av år gravd ut en 150 meter dyp slangeformet revne fra fallene og utover i landskapet.

Vi stupte ned i denne revnen med snuta rett ned mot de buldrende vannmassene. Det var som å kjøre berg og dalbane og suget i magen økte i det piloten flatet ut 4-5 meter over vannmassene som frådet nedover. I full fart fulgte vi fossen som slanget seg nedover, før piloten satte snuten rett oppover og vi føk til værs.

Deretter gikk turen videre fra større høyde. Vi kom nærmere og nærmere fallene fra oversiden, og ble helt betatt av dette spektakulære synet som møtte oss. For en fantastisk utsikt. Vannet frådet, vannspruten stod høyt til værs og elven buldret hastig nedover. Utrolig!

Det var helt i slutten av regntiden noe som gjorde at fallene var mer voldsomme en ellers i året. Dette gjorde at turen vår ble helt spesiell og vi følte at vi var med på noe unikt.

Piloten svingte et par ganger over fallene slik at vi alle tre fikk et godt utsyn. Kameraet gikk varmt og filmrullene rullet fortere en noen gang før. Dette måtte vi jo forevige på film.

Vi sirklet over fallene tre ganger, og fikk også sett godt på brua rett nedfor fossen som er grenseovergangen mellom Zambia og Zimbabwe. Denne brua er 143 meter over de voldsomme vannmassene som kommer fra fossen, og på den brua var det strikkhopping, altså 143 meter med hue først rett mot vannmassene.

Vi så på hverandre der vi satt i helikoptere og følte en umiddelbar trang til å gjennomføre dette også i løpet av dagen. Dette var en mulighet som ikke kommer tilbake tenkte vi og fantaserte om trippel bundi jump fra brua.

Piloten satte kurs mot oversiden av fallene, og styrte skuta oppover elevleie.

Her ligger det mange små øyer og vi fikk se et utrolig dyreliv på disse øyene, blant annet flodhester, elefanter og Zebra.

Vi fløy også over øya der Dr. Livingstone ble funnet i 1888 og de berømte ordene. ”Dr. Livingstone I presume” ble uttalt.

Etter 25 begivenhetsrike minutter i lufta gikk ferden tilbake til basen, hvor vi landet 30 minutter etter avreise. Vi takket ”Donald” for en fantastisk tur og kom oss ut av helikoptre, lykkelige, oppildet og øre i hodet.

Vi kom oss i bilen og 30 minutter etter at vi hadde landet, stod vi på strikkhoppebrua vi hadde sett fra lufta. Vi gikk utover på brua, det var som å stå en dusj, med de voldsomme fallene rett bak oss. Vi kom nærmere bua der hoppingen foregikk og plutselig så vi en kar som ligger vannrett i lufta før kroppen gjør en liten knekk og går loddrett nedover med hodet først. Vi kaster hodet over rekkverket og laaangt der nede ser vi en kar som først går ned for deretter å komme oppover i nesten like stor fart. Wow!

Vi tok oss umiddelbart til lommene, for å finne ut hvor mye cash vi hadde på oss. Resultatet var en mynt fra Tanzania, to brukne fyrstikker og en knapp. Ikke mye å fare med for tre karer som ville hoppe stikk. Vi forsøkte oss med visa kort, kontant svar, Cash only.

Vi spurte når vi kunne få det til, han svarte om 3 timer. Vi så på klokka, og skjønte alle tre at dette var et umulig prosjekt. Uten cash og en grenseovergang som ventet på oss måtte vi dessverre takke høflig nei og ta med oss minnene om andres stikkhopp med tilbake i bilen. I ettertid har dette vært diskutert mye. Om det var pengene, nervene, tiden eller strikken som ikke strakk kan diskuteres om skal stå ubesvart.

Klokken var halv ett og vi var klare for å kjøre til grenseovergangen mellom Zambia og Botswana 8 mil unna Livingstone og Victoria Falls. Vi svingte innom campingen vi hadde overnattet på for en siste sjekk av mail, for deretter å finne bensinlokk til bilen som vi hadde mistet tidligere i uken.

Mens Bjørn var på tur i byen for å se etter lokket støtet Ole Petter og Ole Geir igjen på gruppen med Hollendere som vi hadde hørt så mye om og som vi traff i Serengeti. De kunne fortelle at hele gruppen på 44 personer og 22 kjøretøyer var samlet i Livingstone og skulle noen dager senere ta samme veien som oss.

Vi satte oss inn i bilen for å kjøre etter Bjørn, Ole fomler etter sekken som alltid ligger bak førersete, fomler igjen, går ut av bilen, trekker setet frem…….. Sekken er ikke der den pleier å være. Full gjennomgang av hele bilen, sekken er fremdeles borte.

Tilbake til campingen, der er heller ikke sekken. Den er og blir borte, og det mest underlige av alt, Ole Petter har ingen ide om når, hvor eller hvordan den ble borte. Fortvilet spør Ole Petter om de andre har sett sekken, noe de ikke har.

Ei heller får Ole Petter noe særlig støtte fra de andre gutta. Etter mobil episoden i Etiopia og en litt for kjepphøy Ole Petter har Ole Geir og Bjørn gått og siklet på dette øyeblikket. Ole Geir avslo dette umiddelbart som en forsikringssak, og den ellers så snakkesalige Bjørn mente at dette ikke var noe å snakke mer om.

Uansett sekken er forsvunnet. I første omgang krise, da både ekstra briller, mobil lader, kamera lader, lader og batteri til videokamera, Ipod og Iphone lader, hodelykt og ikke minst strømkabel til PC med mer var borte. Men etter en gjennomgang av resterende utstyr og kreativ bruk av dette var det kun strømkabel til PC som måtte handles inn. Til den nette sum av NOK 700 for en brukt PC kabel.

Ole Petter forsøkte å prutte på prisen, men etter å ha vært i 9 ulike foretninger og en ekspeditør som sa om 3 dager får vi inn ubrukte, du kan få kjøpt en da, klasket Ole 700 kroner på disken, tok strømkabelen og gikk.

Med to timers ufrivillig opphold i Livingstone og en grense som stengte kl. 16, 18 og 22 avhengig av hvem man spurte, styrte vi kjerra vestover mot grensen til Botswana.

Vi nådde grensen ca. kl. 16.00. også her ble vi møtt av en haug med hjelpere som kunne løse alle våre problemer og utfordringer, alt fra penger til guiding i grenseovergang kaoset, til vask av bilen.

Vi ble hengende på en kar som tok oss med på den vanglige runden, customs, police, immigration, emmigration. I customs måtte vi betale en CO2 avgift på 50 dollar til den Zambiske staten. I tillegg kostet fergen over Zambesi-elven 25 dollar.

Vi kjørte bilen om bord på lekteren og i løpet av 10 minutter og en spennende og fantastisk overfart stod både vi og bilen på Botswanisk grunn.

Mørket kommer plutselig i Afrika. Det er som å skru av en bryter. 17.50 er det knall-lyst. 18.00 er det bekmørkt.  Klokken var 17.00 og vi trengte et sted å bo. Vi hadde fått anbefalt en camping 10 mil fra grensen med navn Touch of Afrika Safari Lodge.

Vi ankom lodgen etter mørkets frembrudd. Her traff vi et hyggelig vertskap som kunne fortelle oss at her var det ville dyr på alle kanter og til stadighet tuslet det løver, elefanter og andre dyr rundt lodgen. Vi takket høffelig nei til et rom og sov i bilen på parkeringsplassen for n-te gang den siste uken.

I og med at dette var midt ute i ødemarka, var de ikke tilkoblet strømnettet men hadde eget agregat som ble skrudd av kl. 22.00. 21.55 lå det The Final Goal i soveposen.

Comments

Leave a Reply