jun 6th

Røyksky i det fjerne

Vi forlot Chachacha og Lusaka kl. 08.00 og satte kursen sørover mot Livingstone. Foran oss hadde vi 47 mil transportetappe til Victoria Falls.

Vi begynner å få en form for rutine på dagene våre. En typisk dag er omtrent som følger:

Vi står opp ca. kl. 06.30. Ole Geir er som regel først ute av bilen, da han sover som regel på lageret i første etasje, og må ut før vi andre deiser ned fra Penthousen. I tillegg går Ole Geir under tilnavnet Mr. A, da han blir mer og mer a-mennesket og pisker oss andre for å komme tidlig av gårde om morningene.

Vi spiser litt, lager oss kaffe på primusen, dusj og personlig hygiene, en runde med bilen og sjekker at alt er som det skal. Som regel er vi på veien ca. 07.30. Rullerer hver annen time, sover litt i baksete etter korte netter, skriver om dagen, diskuterer om planer videre, ser på kart, hører på musikk, stopper og tar bilder, filmer litt, og vips er det lunch ved 13-14 tiden.

Dette tar som regel 10-15 minutter. Ut av bilen, knekkebrød, tunfisk, makrell i tomat, syltetøy, kaffe, te, litt frukt og plutselig er vi ferdige og på plass i bilen igjen, og utenom noen nødvendige turer i bushen er neste stopp dagens mål. Men som regel hender det alltid noe mellom morning og kveld, kontrollposter, kjappe stopper, ferger, grenseoverganger, luncher alltid med en rar historie som fanger oppmerksomheten vår og som det er verdt å skrive om på bloggen.

Vi prøver å ankomme dagens bestemmelsessted før det blir mørkt, men lykkes ikke alltid med det da mørket kommer tidligere og tidligere. I Kenya og Tanzania kom mørket ved 19.00 tiden, nå kommer det ved 18.00 tiden.

Derfor er det viktigere å komme tidlig av gårde om morningen for å kunne kjøre mest mulig i dagslys. Det er også relativt slitsomt å kjøre, både på grunn av hull i veien, men også fordi det er venstrekjøring (sør for Kenya) noe som gjør at bilen beveger seg fremover med så å si to sjåfører da det er så mye å følge med på.

Spesielt vrient for sjåfør er det med forbikjøring da det er helt umulig å se om det kommer møtende trafikk da rattet er på feil side, og med hundrevis av trailere (de har bare lov å kjøre på dagtid) som snegler seg av gårde i 30-40 km/t er det godt å ha en co-pilot på høyresiden som ser om det er mulig å kjøre forbi.

Vi ankommer dagens mål som regel mellom 17 og 20. Sjekker inn, får opp teltet og klargjør bilen for overnatting. Spiser som regel en real middag, hvis kvaliteten er OK, blogger litt hvis internett-tilgang. Snakker med folk som vi møter, henter inn informasjon om stedet og morgendagens etappe, og stuper i seng ved 22-23 tiden som regel totalt utmattet og sovner som en stein.

Dagens etappe var relativt kort. Med ca. 50 mil kunne vi ta det litt roligere, og begynte å nærme oss Livingstone ved 16.00 tiden. På veien så vi også denne dagen mange ulykker, spesielt en buss som hadde velvet i en sving og som vi ankom rett etter at det hadde skjedd.

Ingen alvorlig skadde, både sjåføren og passasjerene var preget av situasjonen, men ikke mer en at de stod og ventet på en kraftig bil som kunne dra bussen på hjulene igjen slik at de kunne kjøre videre, uten frontrute og sideruter som var knust og sikkert et totalt kaos inne i bussen.

Vi kom inn mot Livingstone nordfra og kommenterte at det så ut som det brant sør for Livingstone, da det var en enorm ”røyksky” som steg opp mot himmelen. Når vi kom nærmere skjønte vi at det var vannspruten fra Victoria Falls som ble kastet flere hundre meter opp i været. Vi gledet oss som unger til å se nærmere på dette berømte fossefallet dagen etter.

Etter besøk på to campinger, ett som var stengt på grunn av lavsesong og en camping hvor vi møtte er erketypisk sør-afrikaner et stykke inne i bushen, valgte vi The Fawlty Towers, som så ut som et ryddig sted med internett tilgang, og 10-20 gjester.

I og med at det er lavsesong er det ikke så mye folk på stedene vi har besøkt så langt, men vi nærmer oss Sør-Afrika og det blir mer og mer sivilisert for hver dag som går, og vi stadig flere og flere mennesker, enten som er på rundreise, på vei til sør-afrika eller bistandsarbeidere.

Vi parkerte bilen i bakgården med 3 meter høye murer med glasskår på toppen og egen vakt som sover ved siden av bilen. Vakten skulle vi bli bedre kjent med i løpet av kvelden, da vi skulle legge oss i stupmørket ved 23.00 tiden. Et par av oss skulle gjøre nødvendig ærend før kvelden og satte kursen mot en av de 3-meters høye murene, med buksesmekken på vid gap og full trykk i blære og registrerer en bevegelse i mørket bare cm fra oss. Det viser seg av vakten sitter og sover på en stol en halvmeter fra oss og vi er i ferd med rett og slett å levere på karen.

Brydd snur vi oss vekk, leverer et annet sted, sjeleglad for at vi ikke gjorde jobben hans enda mer utrivelig. Sov godt!

Comments

Leave a Reply