May 23rd

23. mai: Forelsket

23. mai: Forelsket

Hun kom duvende mot meg en varm sommerdag langt inne i Omo dalen i Sør Etiopia. Solen stod lavt på himmelen og jeg så henne i silutt på lang avstand, høy, slank og vakker.

Hun beveget seg sakte mot meg, fast og bestemt i bevegelsen, uten noen form for nøling. Jeg studerte henne der hun kom glidende mot meg, og tenkte at jeg var utrolig heldig som hadde blitt kjent med henne og fått lov til å tilbringe så mye tid sammen med henne disse deilige sommerdagene i mai og juni. Jeg opplevde at jeg kjente henne og hun kjente meg, og vi var som ett.

Hun stoppet langs kanten av veien, ventende, murret litt før hun ble helt stille. Jeg ga henne et forsiktig lett og ømt kjærtegn, hun inviterte meg inn, jeg aksepterte og satte meg inn bak rattet og hun tente umiddelbart. Sammen dro vi ut på savannen på vei mot nye eventyr.

Bilen vår er en Toyota Landcruiser HZJ 78 2001 modell, og for å være helt krystall klar. Dette er en fantastisk bil som tar seg frem overalt, uansett. Etter 3 uker og 9000 km på veien har vi brukt den under all slags forhold og den har aldri sviktet oss. Utover et snorkelfestet som løsnet har vi hatt absolutt ingen problemer. Det eneste som vi har gjort så langt er å fylle på 1 liter olje etter 9000 km kjørt. Takk Toyota for at dere har produsert en så fantastisk bil som fungerer utmerket på motorvei, på landevei, på krøtterstier, utenfor vei, og delvis under vann. Bilen leverer alltid, uansett forhold.  Og vi har virkelig kjørt den under alle forhold, og det mest imponerende av alt er at vi kun 2 ganger har hatt behov for å koble inn 4×4, og det var på krøtterstier som ikke engang er avmerket på detaljerte kart over området vi var inne i.

Utover det rent mekaniske er bilen utstyrt med totalt 250 liter diseltank noe som gjør at vi kan kjøre ca. 150 mil uten å fylle drivstoff. Bilen har også en 120 liter vanntank som gjør at vi er uavhengig av vanntilførsel på mange dager. I tillegg er det overnattingsmuligheter for 3 personer i bilen. Dette kombinert med primus og medbrakt mat gjør at vi kan legge ut på hvilken som helst tur vi vil, og med to reservedekk, kompressor og en bil som aldri svikter gjør at vi kan legge ut på turer hvor det er flere dagsmarsjer til nærmeste sivilisasjon. Og prikken over i-en er vårt kjøleskap som gir oss kaldt drikke uansett om gradestokken kryper over 40-50 grader inne i bilen. Vi føler oss utrolig priviligerte.

Og nå skal vi på safari!

May 22nd

22. mai: “560 km pure hell”

22. mai: “560 km pure hell”

Vi våknet grytidlig på grensen til Kenya. Foran oss la det som mange har omtalt som et mareritt. Etter opplevelsen vår i Etiopia tok vi relativt lett på det. Snakk om å gå på en real smell!

I og med at vi ikke kunne kjøre når det var mørkt på grunn av høy risiko for å bli ranet av banditter på strekningen fra grensebyen Moyale til Isiolo i Kenya måtte vi få full uttelling av dagslyset. Vi stod opp kl. 05.00, og satte kursen sørover kl. 05.30 i det solen stod opp over horisonten.

Dagens mål lå 50 mil foran oss og vi hadde 13 timer med dagslys for å komme til Isiolo. 13 timer på 50 mil, noe som tilsvarer en snitthastighet på ca. 35 km/t. Vi hadde hørt fra en finne på forretningsreise vi traff i Bahir Dar at han hadde kjørt denne distansen på en lang dag. En finne på forretningsreise tenkte vi, vi er jo drevne overlandere, vi har vært på farten i 4 uker, vi har verdens beste bil, vi har super trening fra Etiopia, og i tillegg har vi lege om bord. No problem!

Det viste seg raskt at vi hadde undervurdert alle rådene og signalene vi hadde fått vedrørende veien til Moyale. Tidligere hadde vi hatt tøffe veiforhold, men da med mye humper og forhøyninger i veien, samt elver som måtte forseres noe som gjorde at vi måtte holde lav hastighet. Nå var det som å kjøre i en steinrøys. Veien var dekket av steiner på størrelse med håndballer og med en gang vi kjørte fortere en 25 km/t føltes det som om hele bilen ville bryte sammen.

Det samme gjaldt for oss. Psykiateren fikk endelig briljert med sine 30 års erfaring med pasienter i krise. Det viste seg etter hvert å være det absolutt værste vi hadde vært med på så langt på hele turen.

Midtveis på turen hadde snorkelen blitt så filleristet at feste til bilen knakk. Gaffa var igjen redningen og etter en rask taping og en psykiater som hang ut av vindu med jerngrep om snorkelen gikk ferden videre. Det positive opp i dette er at i Kenya og sørover er det venstrekjøring, noe som var uvant for oss nordmenn, Imidlertid fikk vi en gradvis tilnærming i og med at i løpet av de neste 8 timene traff vi 3 lastebiler og 2 personbiler.

Det første strekket til Marsabit som er 25 mil brukte vi 8 timer på. Det ga oss en snitthastighet på ca. 30 km/t, og da kjørte vi både bilen og oss selv knallhardt. Det viste seg også at under steinene lå det fin-fin rød sand som kom inn overalt i bilen. Etter noen timers kjøring var alt inne i bilen dekket av et 0,5 cm tykt lag med fin rød sand. Det var sand overalt. I bagger, skuffer, oppbevaringsrom, overalt.

Det som holdt oss oppe var ryktet om at det skulle være asfalt etter Marsabit. Også her gikk vi på en kjempesmell. Det var det ikke. Marerittet fortsatte videre, psykiateren har aldri jobbet sa hardt før og etter ca. 35 mil på sannsynligvis verdens værste veier så vi endelig det blinket i horisonten. Asfalt, stemningen var elektrisk. Endelig!

Lykken ble kortvarig. Etter 300 meter i lykkerus, falt vi pladask ned på jorden igjen med 5 nye mil i steinrøysa, og psykiateren hadde aldri hatt en så lang arbeidsdag før, jobbet på overtid og trakk frem triumfkortet. Gin Tonic og Champions Leauge finale på TV. Dette hadde en dramatisk effekt på Johansen og Holen.

Endelig etter 42 mil traff vi asfalten igjen, ingen jubel denne gang. Hvor lenge ville det vare? Men her fikk vi dagens første positive overraskelse. Det var faktisk asfalt mer eller mindre helt frem til Isiolo.

Landskapet vi kjørte gjennom i store deler av dagen var øde, flatt, varmt og steinete hvor verken dyr eller mennesker tilsynelatende kan leve. Og hvor var alle bandittene vi ble advart mot? Men da vi stoppet for å pisse, dukket det opp 10-15 personer ut fra intet. Vi stod og måpte. Hvor kom de fra? Hva gjør de her ute? Hvordan kan de overleve her? Vi hadde jo kjørt i 4 timer uten å se verken dyr, vann, mennesker eller biler. Hvordan kan de overleve under slike forhold og hva lever de av.

De siste 26 milene brukte vi 5 timer på noe som gir en snittfart på 45 km/t. Vi passerte 10.000 km hjemmefra midt imellom Marsabit og Isiolo og ankom Isiolo shaken not stirred ca. kl. 19.00 etter 13 timer mer eller mindre non stop i steinrøysa.

Magemusklene verket, stål i armene etter å ha tviholdt på rattet, mørbanket i kroppen etter å ha blitt kastet rundt i bilen. All baggasje hulter i bulter overalt i bilen og rød støvsand i alle kriker og kroker. Et mareritt. At bilen fremdeles går er et mirakel. Resultatet av turen er fire splitter nye dekk som er kjørt i filler og må skiftes, samt en snorkel hvor festet er revet tvert av igjen.

Vi fant et hotell for natten, fikk oss en rask dusj og etter 2 timer og 12 gin tonic satt vi som tente lys og så på Champions Leauge finalen mellom Inter og Bayern. Vi følte oss som konger!

May 21st

21. mai: Next stop Kenya

21. mai: Next stop Kenya

Transport etappe. Dagens mål var grensebyen Moyale som ligger mellom Etiopia og Kenya. En transportetappe på ca. 50 mil, halvparten på dårlige veier og halvparten på asfalt.

Som vanlig var vi tidlig oppe, brukte litt tid på å blogge om morningen. Traff også et lokalt fortball lag som vi sponset med fotballen vår vi har hatt med oss fra Norge. Det de hadde i dag var sammenrullende tøyrester som de brukte som fotball. Stor glede for oss å kunne bidra med skikkelig fotball til dette laget.

Fra Arba Minch gikk turen tilbake til Konso, der guiden vår ble sluppet av. OK å være 3 i bilen igjen. I utgangspunktet er vi ikke rigget for mer en 3 personer, men kan ha med 4 hvis det er strengt nødvendig. Men da blir det svært trangt for lange nordmenn på 190 cm.

Målet for dagens etappe er 50 mil til landsbyen Moyale som ligger på grensen til Kenya. Vi hadde blitt informert om at grensen stengte kl. 18.00 så vi hadde dårlig tid. Etter Konso kjørte vi til Yavello, passerte stedet vi hadde campet 3 dager tidligere, smatt inn på hovedveien og satte kursen mot grensen. Veien fra Yavello var OK med hovedsakelig asfalt.

I forhold til tidligere kjøreturen i Etiopia var det relativt mindre med både mennesker og dyr langs veien. Men det dukket tilstadighet opp hunder, okser, kuer, kameler og andre smådyr.

Landskapet var relativt flatt med utrolig mange høye rødbrune søyler langs veien. Vi hadde fått høre fra guiden vår at dette var termitter, eller maur som bygget disse. Noen av dem kunne være opp til 4 meter høye og stod som stolper utover i landskapet.

Det var viktig for oss å komme til grensen seneste ved 17 tiden da vi skulle komme oss ut av Etiopia (emigration og customs) og inn igjen i Kenya før grenseovergangen stengte.

Vi kom oss ut av Etiopia i løpet av 30 minutter, og kom oss over på den Kenyanske siden. Der fikk vi kjapt ordnet visum (25 dollar pr. pers, og ingenting for bilen), og både imigration og customs gikk kjapt.

Det var viktig for oss å få ordnet alle papirer i løpet av dagen både på Etiopisk side og Kenyansk side, slik at vi dagen etter kunne sette oss i bilen grytidlig i Kenya og kjøre mot Isiolo. Grunnen til at vi ønsket å starte tidlig er fordi morgendagens distanse er lang og hard og vi ville starte så tidlig som mulig med å kjøre.

Det er heller ikke å anbefale å overnatte mellom grensen og Isolio på grunn av banditter i området. Veien er også beskrevet som den tøffeste på hele turen, eller som Carlos, (Kaptein Sabeltann fra Portugal) som ligger 2 dager foran oss utrykte det på telefonen: ”560 km with pure hell”. Etter vår opplevelse i sør-Etiopia tok vi relativt lett på dette, da vi følte oss som fullbefarne off-roadere og stort sett verre en det var i Etiopia kunne vi ikke forestille oss. Det skulle vise seg at vi tok 100% feil!

May 20th

20. mai: Eventyret fortsetter….

20. mai: Eventyret fortsetter….

Vi ble vekket av guiden vår supertidlig. Etter bunkring av vann og mat satte vi kursen østover mot den Sudanesiske grensen. 3-4 mil fra grensen er tilholdsstedet for The Murci Tribe som var målet for dagens tur.

Området vi skulle inn i er det svært få turister som beveger seg i. Både fordi det er en tøff tur å komme dit (2 dager). I tillegg er en svært god 4×4 helt nødvendig, og den eneste måten å komme inn i området er med bil. Dagens etappe var sannsynligvis enda mer off-road enn dagen før. Området vi kjørte inn i var utrolig vakkert, preget av frodig vegitasjon med et svært rikt dyreliv.

På vei ut av Jinka kjørte vi gjennom en kontrollpost. For å komme videre var vi nødt til å ha med oss en guard, en ung fyr på 16-17 år med Kalishnikov hoppet inn i bilen, og vips var vi 5. Grunnen til at vi måtte ha med oss en guard er fordi det er stridigheter i området mellom ulike stammer både på Sudanesisk, Kenyansk og Etiopisk side. The Murci tribe er også kjent for å være relativt aggressive, noe de har blitt mer og mer de siste årene da de har fått tilgang på alkohol.

Så lastet med en guide som kunne de 9 ulike stammespråkene i området, en guard i Arsenal drakt som ikke kunne engelsk og som vi måtte be om å ta ut magasinet av geværet og tømme ladekammeret for kuler før han satte seg inn i bilen (The Gunners?), satte vi kursen inn i området.

Bilturen var som dagen før en prøvelse for bilen og passasjerene. Veiene var elendige, vi var midt inne i jungelen, det var klamt og det var hett. Men for et dyreliv. Aper, antiloper, dyr vi aldri hadde sett før, dukket opp til stadighet langs stien, på stien, utover i landskapet. Ved en anledning stoppet vi opp for å filme et av dyrene. Vi stoppet bilen, filmet og satte oss inn igjen. Raskt skjønte vi at bilen var full av Tse Tse fluer. Disse fluene er svært hissige og stikker kraftig. Er man skikkelig uheldig kan man få sovesyken av stikkene. I og med at vi var 2 dager med bil fra muligheten for medisinsk behandling var vi svært lite keen på å bli stukket av disse fluene. Men med bilen full av fluer var det en håpløs tanke. Verst gikk det utover Ole Petter som ble stukket seks ganger, to under beltestedet, noe som underholdt Bjørn og Ole Geir resten av dagen…!

Vi nådde frem til stammen etter 37 km og 2 timers biltur. Dette ga oss en snitthastighet på ca 20 km/t noe som illustrerer kjøreforholdene.

The Murci Tribe er en relativt liten stamme. Den består av 3 ulike landsbyer/områder med ca. 1500 personer i hver. Det som er det mest spesielle og mest iøyenfallende når det gjelder denne stammen er kvinnenes store underlepper som de bruker lang tid på å utvide.

Jentene får skåret underleppen i to når de er 15-16 år gamle og bruker lang tid på å strekke underleppen mer og mer, slik at de får plass til store skåler.

Disse skålene ser ut som keramikk lignende plater som er ovale og harde og er lett og ta ut og inn av underleppen. Videre har mange av jentene store øreflipper som er utvidet for å få plass til trestykker. Alt dette som pynt og er et tegn på skjønnhet.

Videre er jentene og barna malt i ansiktet for beskyttelse mot solen, de er rikt dekorert med elfenben som øredekorasjoner og også disse med skjell rundt halsen.

Vi ankom stammen midt på dagen. Etter en heftig diskusjon mellom guiden og enkelte av stammemed-lemmene fikk vi lov til å komme nærmere de.

Etter hvert ble stemning roligere og med hjelp av tegnspråk, litt engelsk og at de fikk se seg selv på film fikk vi en fantastisk opplevelse den tiden vi var der. Enkelte av jentene begynte også å tøyse med leppene sine til ære for fotografen.

Vi forlot stammen etter 1,5 time og kjørte tilbake til Jinka. Deretter satte vi kursen mot Arba Minch, som er den største byen i Omo-dalen. På vei til Arba Minch passerte vi 9000 km hjemmefra og estimerer at vi med dette er kommet ca halvveis i kjøredistanse.

Etter 2 dager i bushen, og med magemuskler som stod i helspenn etter ekstreme kjøreforhold var vi klare for en dusj og en solid middag. Bilen trengte også en gjennomgang og ble vasket både utvendig og innvendig. Vi krøp til sengs under myggnettingen tidlig og sovnet straks.

May 19th

19. mai: Et eventyr!

19. mai: Et eventyr!

Vi hadde satt av 3 dager til å besøke de spesielle stammene i Sør Etiopia, nær grensen til Sudan og Kenya. De neste dagene skulle vi inn i områder som vi ikke hadde noen ide om hva som ville møte oss.

Det ble en urolig natt. Himmelen åpnet seg 4 ganger i løpet av natten. Vi våknet tidlig, pakket sammen og satte kursen mot Jinka. I Konso (10 mil fra dagens utgangspunkt), en liten landsby på vei til Jinka skulle vi fylle bensin. Der traff vi tilfeldig Yebltal, en lokal guide som kunne hjelpe oss inne i området. Vi gjorde en kjapp beslutning. Karen skulle ha 25 dollar pr. dag, han kunne engelsk og virket som en hyggelig fyr. Vi takket ja til tilbudet og kjørte av gårde med 4 personer i bilen.

Yebltal er en engelsktalende ambisiøs, velmenende og hjelpsom fyr på 22 år. Det skulle vise seg av mannen var et sjeldent kupp som gjorde at vi fikk oppleve samt se ting vi aldri hadde drømt om og som ville være umulig å få til på egenhånd. I løpet av en kort samtale på bensinstasjonen var prisen avtalt, og ruta mer eller mindre bestemt. Planen var som følger.

Det finnes 9 forskjellige stammer i Sør Etiopia. (Omo regionen). Området vi skulle inn i ligger 4-5 mil fra Sør Darfur (Sudan) og 4-5 mil fra grensen til Nord Kenya. Planen var at vi skulle besøke tre av disse 9 stammene på de neste to dagene.

Først skulle vi besøke Konso-Tribe, deretter skulle kjøre mot Turmin (10 mil fra Konso) hvor vi skulle besøke The Hammer-Tribe, kjent for sine rike utsmykninger og fargerike klær.
Deretter skulle vi til Junia og ut i jungelen, 3 mil fra den sudanske grensen og besøke The Murchi Tribe. Denne stammen kjennetegnes av enorme underlepper blant kvinnene. Den første stammen vi besøkte var The Konso Tribe. På veien dit var det et opptog midt i veien. I og med at det bare var 4 dager til valget i Etiopia var det valgkamp mange steder langs veien.  Vi traff på en demonstrasjon for regjeringspartiet.

Denne gruppen går rundt i de ulike familiene og forsøker å vinne stemmer. Veldig ulikt vårt system. Her var det sang, dans, involvering og latter. I og med at et par av oss hadde gått på Bårdar Dansekole i Oslo og Villa Farris danseskole i Larvik for 35-40 år siden, kombinert med fengende rytmer gjorde at vi kastet oss ut i dansen, til stor overraskelse for gruppa fra regjeringspartiet.

Etter en kort oppvising i dårlig rumba, vals og et par trinn med tango reiste vi videre til The Konso Tribe.Her ble vi tatt i mot av en vennelig familie. På forhånd hadde Yebltal kjøpt inn en bærepose med såpestykker, barberblader og kjærlighet på pinne som vi kunne dele ut til de ulike stammene vi besøkte.

Dette var nødvendighetsartikler som ble svært godt mottatt. The Konso Tribe er den største stammen i Omo dalen med 75.000 personer.

Familien vi besøkte bestod av 11 personer. Mann, kone og 9 barn. Kona var 24 år og mannen var 25 år.

Kona var litt skeptiske til oss i starten men etter å ha blitt tatt bilde av og sett seg slev på film, løsnet det hele og det ble et svært hyggelig besøk med mye latter.

Familien serverte også en lokal drikk laget av mais, en plante som heter Sorme og noen flere grønne planter. Ole Geir som er relativt lettlurt fikk smake først, mens Bjørn og Ole Petter tok seg på magen, ga uttrykk for at de akkurat hadde drukket masse, og takket høflig nei takk. Det vi er bekymret over er korttidshukommelsen til turens eldste deltaker. Han har jo allerede gått på to smeller, en med soft ice i Aswan og lokal mat i Karthoum. Vil han noen gang lære?
Etter besøk hos The Konso Tribe gikk turen videre til Turmi og besøk hos The Hammer Tribe. Veien til Turmi er verdt en kommentar. Vi trodde vi hadde kjørt på dårlige veier inn til Konso, men veien til Turmi var en svært krevende øvelse.

Midtveis til Turmi hadde tilhengeren til en tankbil kjørt seg fast på broen, og broen var derfor sperret. Flere titalls lastebiler stod og vente på kranbilen som skulle komme, i dag, i morgen, i neste uke?

Vi hadde ikke tid til det og sammen med noen andre 4×4 biler skar vi ut av veien og ned bratta, over en elv og opp i skogen på den andre siden. Bilen foran oss holdt på å velte på vei opp fra elveleie, men ved hjelp av 10-20 etiopiere og en dristig sjåfør kom han seg opp. Klok av denne opplevelsen koblet vi inn 4×4 for første gang på turen, satte bilen i lavgir og bilen krabbet oppover skråningen UTEN problemer. Kjerra er et funn!

Deretter bar det videre til Turmin og The Hammer Tribe. Denne stammen består av ca. 35000 personer.

Mennene i den stammen kan ha så mange koner som han har råd til. Inngangsbilletten er 10 kuer og et Kalashnikov gevær til faren til jenta mannen ønsker å gifte seg med. Men hvis du ikke greier testen blir du ikke gift. Testen går ut på at mannen må hoppe på 10 kuer etter hverandre. Feiler mannen her blir han ikke gift, uansett hvor mange kuer han tilbyr.

Alle menn i denne stammen har en Kalashnikov. Grunnen til dette er først og fremst for beskyttelse mot dyr som løver, tigre, aper og andre dyr som måtte angripe dem, men også fordi denne stammen ligger så nære den Sudanske og Kenyanske grensen. Her har det vært stridigheter mellom stammene.

Jentene i The Hammer Tribe har klede av geiteskinn og rundt halsen har de vakre kjeder av skjell.

Både mennene og kvinnene i denne stammen er rikt dekorert med fantastiske håndlagde smykker. I og med at mennene er på jakt har de malt bena for beskyttelse både mot dyr og solen.

Etter besøk hos Hammer Tribe satte vi nesa mot Jinka som var dagens endelige mål. Problemet var bare at veien fra Turmin til Jinka ikke var avmerket på detaljerte kart over området. Guiden var imidlertid krystallklar. Veien går der sa han og pekte på noe som lignet en krøttersti som overhode etter vårt skjønn ikke var mulig å kjøre på.

Her nyttet det tydeligvis ikke med kunnskap om stjernenavigasjon eller heeling hands. Guiden stod imidlertid på sitt og vi satte bilen i gir og eventyret begynte. For å ta det siste først.

Vi kom fram til Jinka i løpet av den kvelden, og vi tar av oss hatten og hyller bilen vår. I og med at vi er på slutten av regntiden, så har mange broer blitt vasket bort og gjort eksisterende veier om til krøtterstier.

Konsekvensen er at vi har kjørt på veier som er så dårlig at de ikke er avmerket som kjørbare veier på kartet – etiopiske kart og de tar med det meste av veier, krøtterstier og stier. Vi har kjørt på stier som går gjennom strie elver med vann opp til panseret. Vi har kjørt på stier som vi ikke var mulig å kjøre på hvis ikke guiden vår hadde sagt. You can do it. Vi har kjørt på veier hvor vi har virkelig tenkt at nå velter bilen. Alle fysiske lover, så langt vi forstår var jo opphevet. Og det mest imponerende i det hele er at vi bare brukte 4×4 to ganger i løpet av denne turen. Bilen trekker på en mirakuløs måte seg frem på bakhjulene. Kjerra er helt ubeskrivelig bra i tøft terreng og forelskelsen er komplett.

Gruppa har også besluttet at hvis veipatruljen i NAF ønsker kurs i off road kjøring er vi positive til det.

Og vi kan bekrefte at vei beskrivelsen for ruta er korrekt.  ”Suitable only for cross country vehicles and certain types of truck. Where there is no clean trail, a guide and navigation instruments are essential. It is most unwise for a single vechicle to journey on its own”

Vi ankom Jinka sent på kvelden etter 30 mil og 13 timer på farten fullstendig mørbanket. Vi spiste en rask middag, sannsynligvis turens beste så langt og sovnet inn med et salig glis om munnen etter en av de mest fantastiske dagene så langt på denne turen. Og i morgen er det en ny dag!

May 18th

18. mai: På vei mot det ukjente

18. mai: På vei mot det ukjente

Etter en natt i Addis var vi klare for å komme av gårde.  Målet vårt er i morgen å besøke noen spesielle stammer ved Jinka, helt sør i Etiopia nær Arba Minch. Dagen i dag er derfor en ren transportetappe på forhåpentligvis ca. 80 mil.

Vi var klare i bilen kl. 08.00 og kastet oss ut i trafikken i Addis. Addis Abeba er hovedstaden i Etiopia og du skal være veldig glad i hovedsteder for å avlegge Addis et besøk. Det bor ca. 2 millioner i Addis, noe som gjør den til Afrikas 4. største by. En by full av biler, eksos og mennesker. Vår rute fra Nord til sør går tvers igjennom byen og vi brukte 2 timer på å komme oss gjennom Addis. 2 timer med eksos og forurensing som rev i lungene.

Byen sluttet like brått som den hadde begynt dagen før og i løpet av 2-3 km var vi ”på landet” med dyr, mennesker, trailere og biler i veien. Vi peilet inn Jinka på GPS-en og fikk to forslag. Raskeste vei om Shashemene til Yevello og derfra vestover til Jinka, og korteste vei om Shashemene til Arba Minch og derfra til Jinka.

Vi valgte raskeste vei som var ca 80 mil. Usikkerhetsmomentet var standard på veien. Veien fra Addis til Yevello er beskrevet som motorvei, men det har vi hørt før. Veien fra Yevello til Jinka er beskrevet som følger. ”Suitable only for cross country vehicles and certain types of truck. Where there is no clean trail, a guide and navigation instruments are essential. It is most unwise for a single vechicle to journey on its own” Dette strekket er på 25 mil og estimert tid er 6 timer.

For å ta dette I riktig rekkefølge: Cross Country vehicles har vi. Landcruiseren vår er den mest anbefalte bilen for denne type veier. Guide and navigation instruments leverer vi også på. Ole Geir er guide og kan navigere etter stjerner og GPS har vi også. Når det gjelder most unwise sliter vi litt, men tenker at det å kjøre fra Norge til Afrika i seg selv er uklokt. Vi har heller aldri skrytt på oss at vi er spesielt kloke.

Og sist men ikke minst, etter hva vi så langt har sett av Etiopia vil vi sannsynligvis ikke bli sittende fast alene. Det er mennesker overalt. Og skjer det noe galt får Ole Geir skylda. Ole Geir har jo selv tatt på seg rollen som guide, navigatør og mekaniker. I tillegg til at han er den av oss som er mest opptatt av Etiopisk urbefolkning.

Etter ca. mil 50 i nærheten av Yevello tok mørket oss og vi valgte å campe. Vi håpet å finne et sted hvor vi slapp å våkne med 20-30 mennesker utenfor teltet. Vi svingte av hovedveien ved Yevello, retning Jinka og vips var det langt færre mennesker å se.

Etter en time i mørket fant vi en liten stikkvei til grusveien og i løpet av 20 minutter var teltet for 6. gang oppe så langt på turen, vann var kokt opp på primusen, stoler og bord var slått opp og vi var klar for pose nr 68, 69 og 70 med turmat. (begynner å bli litt lei nå).

Etter et raskt måltid og litt vel hissige mygg valgte vi å trekke oss tilbake til bilen. Klokken var 21.00 og Bjørn og Ole inviterte Johansen opp i 2. etasje på en liten nightcap, men Johansen takket høflig nei, surret seg inn i myggnetting og forsvant inn i drømmeland. Det samme gjorde Bjørn og Ole og kl. 22.00 var det ro i bilen.

May 17th

17. Mai: 17. mai feiring

17. Mai: 17. mai feiring

Gratulerer med dagen. Dagen startet med 17. mai tog i Bahir Dar før vi satte oss i bilen med nesa mot Addis Abeba 50 mil unna. En deilig tur i høylandet, kjølig, svalt og med vakker Etiopisk natur.

Vi var som vanlig tidlig oppe. Tanken var å komme av gårde ved 08.00 tiden, men det var tross alt 17. mai og det måtte markeres.

Med hjelp fra resepsjonisten, portieren, vaskedamen og noen andre hotellansatte fikk vi i stand sannsynligvis det første 17. mai toget i Bahir Dar. Med medbrakte flagg hjemmefra og en kort introduksjon i Ja vi elsker til våre Etiopiske venner, startet vi 17. mai toget i hovedgaten.  Stor suksess.

Etter en rask tur bort til DHL kontoret og avlevering av videoopptak til Viasat, opptak som skal vises den 22. mai i forbindelse med Champions Leauge finalen, satte vi kursen mot Addis Abeba. Dagens etappe var på 50 mil, 50 mil gjennom fantastisk variert og vakker natur.

Til forskjell fra Nord-Afrika er Etiopia et svært frodig land, og til forskjell fra tidligere vei standard begynner veiene nå å bli dårligere. Både selve veiene, men også typografien gjør at vi beveger oss med lavere snitthastighet enn tidligere.

Bahir Dar ligger på ca. 2000 meter og i løpet av dagen var vi nede i 900 meter og toppen ble nådd på 3200. Og veiene er fulle av mennesker, overalt.

I tillegg har vi i løpet av dagen hatt 100 vis av dyr som krysser veien rett foran bilen, uredde okser, geiter, hester, esler, hunder som går midt i veien, krysser veien helt ubekymret og som plutselig løper ut i veien. Det er derfor viktig at vi beveger oss med forsiktig fremover.

I tillegg har vi fra flere hold fått høre at folk tygger Khat til den store gullmedaljen her. Det er en oppfatning av at Khat skjerper sansene, sjåførene blir mer konsentrert og våkne, og spesielt lastebilsjåførene bruker dette hyppig som et oppkvikkende middel. Og det er jo betryggende for oss å vite at lastebilsjåførene vi møter på veien er opplagte!

At det selges Khat langs veiene fikk vi også tydelig erfare. På store deler av dagens etappe stod det barn og voksne og viftet med plastposer med Khat som de ønsket å selge til de som kjørte forbi. Etter en rask stopp hos en av selgerne fikk vi vite at prisen for en plastpose var 8 kroner.

Andre steder langs dagens etappe stod det folk langs veien og viftet med sprit. Hjemmeprodusert Whiskey og gin ble tilbudt for en billig penge for de som ønsket å ta seg en knert……! Spesielt tenkte vi.
Ikke rart at vi skrudde ned tempoet.

Som beskrevet i går er det fult av folk langs veien. Barn, voksne og skole-elver i forskjellige farger og ”uniformer” etter hvert som vi beveger oss i ulike områder. Alle i bevegelse til fots i begge retninger.

Etter hvert som vi beveget oss sørover forandret også naturen seg. Det ble grønnere og grønnere og naturen ble mer frodig. Hvorfor forstod vi etter hvert, da plutselig himmelen åpnet seg og regnet sildret ned. Regntiden hadde fanget oss.

Dette kombinert med at vi beveger oss i høyden gjør at temperaturen har vært deilig i dag. Det har vært mellom 25 og 35 grader, noe som gjør kjøreturen mer behagelig og når vi nærmet oss

Addis dristet vi oss til å bevege varmeapparat knappen noen cm fra blått som den hadde stått på de siste 2 ukene og over mot det røde, noe som var helt utenkelig bare for 3 dager siden.

Vi ankom Addis kl. 19.15. Parkerte bilen etter 10 timer på veien den dagen, akkurat i det speedometeret viste 8000 km hjemmefra.

En utrolig deilig 17. mai i spesielle omgivelser.

Hurra for 17. mai og den Etiopiske naturen.

May 16th

16. mai: Mobiltelefoner på ville veier

16. mai: Mobiltelefoner på ville veier

Etter en kveld i Bahir Dar ble dessverre mobiltelefonene til Ole Geir og Bjørn stjålet. De kan derfor ikke lengre treffes på mobil. Ønsker du å komme i kontakt med de; send mail på følgende adresse.

Ole-geir@hotmail.com eller Bjorn@ravneberg.no

Ved behov for umiddelbar kontakt send sms til Ole Petter på 004793020441

May 16th

16. mai: Klargjøring for 17. mai

16. mai: Klargjøring for 17. mai

Vi våknet opp for første gang på lenge uten å kjenne varmen eller solen prikke oss i ansiktet. Vi er på 2000 meters høyde. Dagen i dag har vært tilegnet klargjøring for 17. mai og turen videre.

Vi brukte formiddagen til en båttur på Lake Tana som er kilden for den blå Nilen. Vi besøkte 3 klostret som fremdeles i dag er bebodd av munker, men åpen for turister deler av dagen.

Ole Geir som har sjømannsblod i årene speidet etter flodhester, men lykkes ikke med å finne de. Det gjorde heller ikke guiden vår.

Klostrene ble bygget på forskjellige øyer og langs bredden av Tana sjøen på 12 og 1300 tallet og har vært bebodd av munker siden da.

Tana sjøen ligger på ca. 2000 meter over havet og langs innsjøen er det et yrende liv. Det var fristende å ta seg et bad, men sjøen er full av parasitter som kan medføre alvorlige sykdommer. Synd, der den ligger svært idyllisk til.

Den enste muligheten for å komme til flere av klostrene er med båt. I flere av klostrene har heller ikke kvinner adgang.

Vi tilbrakte dagen sammen med en svensk professor som jobber på Universitet i Bahir Dar. Hans har vært her i 8 uker og hadde mange gode tips og historier fra Bahir Dar og Etiopia for øvrig. Blant annet kunne han fortelle om at månedslønnen for sjefskokken på hotellet vi bor på er ca 400 Birr i måneden, noe som tilsvarer ca. 200 kroner måneden. Det setter tingene litt i perspektiv.

Etter tjære opplevelsen på grensen brukte vi deler av dagen på å få bilen vasket, både utvendig og innvendig. Det er umulig ikke å bli påvirket av den fattigdommen vi ser rundt oss.

Dagens bilvask var en selsom opplevelse på flere måter. Bilen ble umiddelbart omgitt av tiggende barn som ønsket å hjelpe til og vi endte opp med å betale mer til barna enn bilvaskeren.

I tillegg ble det meste av klærne våre vasket. Deilig å kunne starte dagen i morgen og ferden mot Kenya med ren bil og rene klær.
Kvelden ble brukt til oppdatering av bloggen, mailer til venner og kjente, og oppdatering av nyheter hjemmefra.

I tillegg brukte vi en del tid på planlegging av turen videre. Afrika blir fortsatt mindre og mindre, og slik det nå ser ut vil vi bruke 3 dager til grensen til Kenya.

Deretter går turen videre til Nairobi og Arusha. Fra Arusha står Nasjonalparkene Serengeti eller Ngorogoro høyt på listen. I tillegg frister Zanzibar oss voldsomt. Deretter går ferden videre til Victoria Falls, og Okavanga Deltaet for videre til Sør Afrika. Men som vi vet av erfaring kan alt skje og planer kan endres.

Gratulerer med morgendagen!

May 15th

15. mai: A beautiful day

15. mai: A beautiful day

Vi krabbet ut av bilen 07.00, med nesa full av tjære etter en urolig natt, helt på felgen. De Sudanesiske grensekontorene åpnet kl. 08.00 og der måtte vi stille skjerpet i tilfelle vi måtte rykke tilbake til start etter en snarvisitt over til ingenmannsland.

Emigrasjonskontoret åpnet kl. 0730 og vi var først i køen. Etter en rask ekspedering gikk turen til tollen. Også der gikk det raskt unna. Det neste som stod for tur var Carnet kontoret. Også her gikk det fort, inntil vi skulle betale. Dette tok tid. Hver gang vi spurte hva som skjedde var svaret 5 minutter.

Etter en time med venting var vi utålmodige på å komme videre, og endelig fikk vi beskjed om at pengemannen var klar for betaling. 28 kroner ble betalt, papirer ble stemplet og vi var på vei inn i ingenmannsland.

Vi gikk til immigrasjonskontoret. Der satt det en mann og en kvinne, faktisk den første kvinnen vi hadde sett på et offentlig kontor siden vi forlot Italia for 2 uker siden. I Nord-Afrika er det i all hovedsak mennene som regjerer i det offentlige rom.

Fra Visumservice hadde vi fått vite at lister med våre navn ville være på plass på grenseovergangen, men i og med at vi kom 5 dager tidligere stod vi ikke i noen lister. Pass og Visa ble grundig gransket, ingenting ble sagt. Vi satt med nerver i helspenn og forsøkte å se så avslappet ut som overhode mulig. Vi smilte, de smilte, damen bladde i flere bøker, mannen skrev navnene våre i noen andre lister. Vi smilte mer og de smilte tilbake, spenningen var til å ta på, som om vi alle forstod hva vi forsøkte på.

Fremdeles ble ingenting sagt og vips kom stempelputa frem og på 1,2,3 fikk vi det nødvendige stemplet i passet. Vi utbrøt et unisont Jihaaaaa rop i den vesle bua, smilte fra øre til øre, kort spontanapplaus, sannsynelig første gang det hadde vært applaudert inne på et Etiopisk grensekontor, var rause med mer smil, takket og bukket og kom oss ut av bua i lykkerus.

Deretter var det toll, en ren formalitet, en kort tur i banken og med stempel i passet og lomma full av Birra (Etiopisk valuta) satte vi oss i bilen. Endelig!

Jubelen gav gjenlyd i bilen, vi følte oss som unger som hadde gjort noe skikkelig gærnt, glemt var 2 cm med møkk over hele kroppen, nesa full av brente bildekk, mugne sudanesiske grensevakter, diare, 15 poser turmat på 3 dager. Vi skrudde anlegget på fult og A beautiful day med U2 fylte hele grenseovergangen. Vi var i lykkerus, og synes vi hadde vært ubeskrivelige ville og gærne som hadde tatt sjansen på dette valget.

Vi bladde febrilsk i African Overland og Lonely Planet for å finne det beste hotellet innen en dags kjøring med rene senger, bad og dasser og så frem til kald øl, pizza og fete burgere. Valget falt på Hotell Summerland i Bahir Dar, 40 mil fra grensen. Vi plottet hotellet inn på GPS-en og satte hjemmet vårt i gir og konstaterte at vi nå lå 5 dager foran vårt reiseskjema.

Å komme fra Sudan til Etiopia var som å komme til en helt annen verden, og landene er totalt ulike på mange områder. Der Sudan er tørt, varmt og full av sand er Etiopia grønt, frodig og svalt.

Der Sudan er folketomt og øde er Etiopia folksomt. I Sudan kunne vi kjøre 20 mil uten å se et eneste menneske, i Etiopia hadde vi alltid ett eller flere mennesker i synsfeltet de 40 milene til Bahir Dar.

Der Sudan er i stillstand er Etiopia i konstant bevegelse. Mennesker går langs veiene overalt, ingen står og prater, de går. I Sudan så vi få som arbeidet, i Etiopia arbeidet langt flere. Vi så flere som jobbet med veiene i Etiopia på en mil en vi hadde sett på 100 mil i Sudan.

I Sudan er mange strenge og puritanske, i Etiopia er det liv, smil og glede. I Sudan følte vi oss trygge på alle mulig måter, i Etiopia teller vi fingrene våre når vi handler. I Sudan er kvinner nærmest fraværende i det offentlige rom, noe av det første vi møter i Etiopia er en kvinnelig politibetjent.

Etter 7-8 mil på Etiopisk side begynte landskapet å forandre seg. Ett fjell-landskap reiste seg foran oss og vi begynte på en kraftig oppstigning. Sudan er flatt, Etiopia er et fjell-land. I løpet av noen mil steg vi 1500 høydemetere, opp til ca. 2000 moh.

Det ble svalere og temperaturen sank ned til 33 grader. Halvveis til Bahir Dar ønsket Ole Geir å ta en tur innom fjell-landsbyen Gondor, en avstikker på 12 km fra veien til Bahir Dar. Argumentet til Johansen var at det var en camping der og at Harald hadde vært der før.

For Ole Petter og Bjørn hadde bildet av en dusj brent seg fast på netthinnen og med en så dårlig argumentasjon fra Ole Geir, valgte flertallet å droppe Gondor. I ettertid litt dumt, da Gondor er regnet som en av de to mest interessante stedene i Etiopia, men nå har Johansen lært.

Vi ankom Bahir Dar ved 17.00 tiden, parkerte bilen og sjekket inn raskere enn vi noen gang har gjort noe sted på turen.
18.00 stod vi nydusjet, nybarbert og velduftende i resepsjonen med en duggfrisk øl i hånden. Digg!

Vi ble anbefalt en restaurant rett i nærheten. Her inntok vi et bedre måltid (10 kr. per pers for middag og drikke) og fortsatte utover kvelden med lokal dans og musikk.

I og med at vi var de eneste utledningene som var der, fikk vi stor oppmerksomhet, det ble holdt taler for oss, og når vi nevnte Haile Gebrselassie stod stemningen i taket. En utrolig hyggelig kveld. Imidlertid har medaljen en bakside. 2 stjålne mobiltelefoner var resultatet av kvelden.

Sånn kan det gå i et lokale med masse mennesker, dansing og 3 blåøyde utlendinger.