The final goal

19. mai: Et eventyr!

Vi hadde satt av 3 dager til å besøke de spesielle stammene i Sør Etiopia, nær grensen til Sudan og Kenya. De neste dagene skulle vi inn i områder som vi ikke hadde noen ide om hva som ville møte oss.

Det ble en urolig natt. Himmelen åpnet seg 4 ganger i løpet av natten. Vi våknet tidlig, pakket sammen og satte kursen mot Jinka. I Konso (10 mil fra dagens utgangspunkt), en liten landsby på vei til Jinka skulle vi fylle bensin. Der traff vi tilfeldig Yebltal, en lokal guide som kunne hjelpe oss inne i området. Vi gjorde en kjapp beslutning. Karen skulle ha 25 dollar pr. dag, han kunne engelsk og virket som en hyggelig fyr. Vi takket ja til tilbudet og kjørte av gårde med 4 personer i bilen.

Yebltal er en engelsktalende ambisiøs, velmenende og hjelpsom fyr på 22 år. Det skulle vise seg av mannen var et sjeldent kupp som gjorde at vi fikk oppleve samt se ting vi aldri hadde drømt om og som ville være umulig å få til på egenhånd. I løpet av en kort samtale på bensinstasjonen var prisen avtalt, og ruta mer eller mindre bestemt. Planen var som følger.

Det finnes 9 forskjellige stammer i Sør Etiopia. (Omo regionen). Området vi skulle inn i ligger 4-5 mil fra Sør Darfur (Sudan) og 4-5 mil fra grensen til Nord Kenya. Planen var at vi skulle besøke tre av disse 9 stammene på de neste to dagene.

Først skulle vi besøke Konso-Tribe, deretter skulle kjøre mot Turmin (10 mil fra Konso) hvor vi skulle besøke The Hammer-Tribe, kjent for sine rike utsmykninger og fargerike klær.
Deretter skulle vi til Junia og ut i jungelen, 3 mil fra den sudanske grensen og besøke The Murchi Tribe. Denne stammen kjennetegnes av enorme underlepper blant kvinnene. Den første stammen vi besøkte var The Konso Tribe. På veien dit var det et opptog midt i veien. I og med at det bare var 4 dager til valget i Etiopia var det valgkamp mange steder langs veien.  Vi traff på en demonstrasjon for regjeringspartiet.

Denne gruppen går rundt i de ulike familiene og forsøker å vinne stemmer. Veldig ulikt vårt system. Her var det sang, dans, involvering og latter. I og med at et par av oss hadde gått på Bårdar Dansekole i Oslo og Villa Farris danseskole i Larvik for 35-40 år siden, kombinert med fengende rytmer gjorde at vi kastet oss ut i dansen, til stor overraskelse for gruppa fra regjeringspartiet.

Etter en kort oppvising i dårlig rumba, vals og et par trinn med tango reiste vi videre til The Konso Tribe.Her ble vi tatt i mot av en vennelig familie. På forhånd hadde Yebltal kjøpt inn en bærepose med såpestykker, barberblader og kjærlighet på pinne som vi kunne dele ut til de ulike stammene vi besøkte.

Dette var nødvendighetsartikler som ble svært godt mottatt. The Konso Tribe er den største stammen i Omo dalen med 75.000 personer.

Familien vi besøkte bestod av 11 personer. Mann, kone og 9 barn. Kona var 24 år og mannen var 25 år.

Kona var litt skeptiske til oss i starten men etter å ha blitt tatt bilde av og sett seg slev på film, løsnet det hele og det ble et svært hyggelig besøk med mye latter.

Familien serverte også en lokal drikk laget av mais, en plante som heter Sorme og noen flere grønne planter. Ole Geir som er relativt lettlurt fikk smake først, mens Bjørn og Ole Petter tok seg på magen, ga uttrykk for at de akkurat hadde drukket masse, og takket høflig nei takk. Det vi er bekymret over er korttidshukommelsen til turens eldste deltaker. Han har jo allerede gått på to smeller, en med soft ice i Aswan og lokal mat i Karthoum. Vil han noen gang lære?
Etter besøk hos The Konso Tribe gikk turen videre til Turmi og besøk hos The Hammer Tribe. Veien til Turmi er verdt en kommentar. Vi trodde vi hadde kjørt på dårlige veier inn til Konso, men veien til Turmi var en svært krevende øvelse.

Midtveis til Turmi hadde tilhengeren til en tankbil kjørt seg fast på broen, og broen var derfor sperret. Flere titalls lastebiler stod og vente på kranbilen som skulle komme, i dag, i morgen, i neste uke?

Vi hadde ikke tid til det og sammen med noen andre 4×4 biler skar vi ut av veien og ned bratta, over en elv og opp i skogen på den andre siden. Bilen foran oss holdt på å velte på vei opp fra elveleie, men ved hjelp av 10-20 etiopiere og en dristig sjåfør kom han seg opp. Klok av denne opplevelsen koblet vi inn 4×4 for første gang på turen, satte bilen i lavgir og bilen krabbet oppover skråningen UTEN problemer. Kjerra er et funn!

Deretter bar det videre til Turmin og The Hammer Tribe. Denne stammen består av ca. 35000 personer.

Mennene i den stammen kan ha så mange koner som han har råd til. Inngangsbilletten er 10 kuer og et Kalashnikov gevær til faren til jenta mannen ønsker å gifte seg med. Men hvis du ikke greier testen blir du ikke gift. Testen går ut på at mannen må hoppe på 10 kuer etter hverandre. Feiler mannen her blir han ikke gift, uansett hvor mange kuer han tilbyr.

Alle menn i denne stammen har en Kalashnikov. Grunnen til dette er først og fremst for beskyttelse mot dyr som løver, tigre, aper og andre dyr som måtte angripe dem, men også fordi denne stammen ligger så nære den Sudanske og Kenyanske grensen. Her har det vært stridigheter mellom stammene.

Jentene i The Hammer Tribe har klede av geiteskinn og rundt halsen har de vakre kjeder av skjell.

Både mennene og kvinnene i denne stammen er rikt dekorert med fantastiske håndlagde smykker. I og med at mennene er på jakt har de malt bena for beskyttelse både mot dyr og solen.

Etter besøk hos Hammer Tribe satte vi nesa mot Jinka som var dagens endelige mål. Problemet var bare at veien fra Turmin til Jinka ikke var avmerket på detaljerte kart over området. Guiden var imidlertid krystallklar. Veien går der sa han og pekte på noe som lignet en krøttersti som overhode etter vårt skjønn ikke var mulig å kjøre på.

Her nyttet det tydeligvis ikke med kunnskap om stjernenavigasjon eller heeling hands. Guiden stod imidlertid på sitt og vi satte bilen i gir og eventyret begynte. For å ta det siste først.

Vi kom fram til Jinka i løpet av den kvelden, og vi tar av oss hatten og hyller bilen vår. I og med at vi er på slutten av regntiden, så har mange broer blitt vasket bort og gjort eksisterende veier om til krøtterstier.

Konsekvensen er at vi har kjørt på veier som er så dårlig at de ikke er avmerket som kjørbare veier på kartet – etiopiske kart og de tar med det meste av veier, krøtterstier og stier. Vi har kjørt på stier som går gjennom strie elver med vann opp til panseret. Vi har kjørt på stier som vi ikke var mulig å kjøre på hvis ikke guiden vår hadde sagt. You can do it. Vi har kjørt på veier hvor vi har virkelig tenkt at nå velter bilen. Alle fysiske lover, så langt vi forstår var jo opphevet. Og det mest imponerende i det hele er at vi bare brukte 4×4 to ganger i løpet av denne turen. Bilen trekker på en mirakuløs måte seg frem på bakhjulene. Kjerra er helt ubeskrivelig bra i tøft terreng og forelskelsen er komplett.

Gruppa har også besluttet at hvis veipatruljen i NAF ønsker kurs i off road kjøring er vi positive til det.

Og vi kan bekrefte at vei beskrivelsen for ruta er korrekt.  ”Suitable only for cross country vehicles and certain types of truck. Where there is no clean trail, a guide and navigation instruments are essential. It is most unwise for a single vechicle to journey on its own”

Vi ankom Jinka sent på kvelden etter 30 mil og 13 timer på farten fullstendig mørbanket. Vi spiste en rask middag, sannsynligvis turens beste så langt og sovnet inn med et salig glis om munnen etter en av de mest fantastiske dagene så langt på denne turen. Og i morgen er det en ny dag!